TIOmila 2005: etappe for etappe
|
|
|
Av TIOmila lagene 2005, 13.05.2005 12:00
|
|
Årets TioMila er over. Damene forbedret fjorårsresultatet til en bra 48.plass, mens herrene i år kunne løpe inn til 59.plass. Selv om begge resultatene var under målsettingen var det en fin tur og mye oppløftende løping. At herrene ikke blir dårligere enn 59 når det bare er noen få løpere som løper gode løp viser at vi er på riktig vei og har et jevnt godt lag. Ingen store blemmer på noen av lagene i år må være godtkjent, og herrenes 2.lag presterer dessuten langt over forventet. Det kommer nye sjanser, og Tyrvingseier i TIOMILA 2010 er målet!
|
Damelaget
1.etp damestafetten
Etter en halvtimes oppvarming og drøyt ti besøk på toa var jeg klar for første etappe på damestafetten. Like nervøs som alltid når jeg løper første, stod jeg der med kartet opp i lufta og latet som om jeg ikke hadde løsnet det fra strikken før startskuddet gikk. Feltet holdt høy fart til startpost, og på vei til første post merket jeg at jeg hadde havnet litt lenger bak enn hva som passet meg. Farten i feltet var litt for sakte, og jeg startet å løpe forbi en etter en. Starten av løypa var forholdsvis enkel, så jeg brukte mest krefter på å løpe forbi og å holde meg på beina (jeg har aldri opplevd så mye dytting ute i løypa noen gang!) På vei mot 4. post (eller var det 5.? Har ikke fått kartet etterpå...) hadde jeg kommet meg fremst i den gruppen jeg lå i, og hadde full fart mot det åpne området og rett inn i posten.... ehm feil post! Posten min skulle jo ligge på en stein FØR det åpne området. Posten ligger kun noen meter unna, men verdifulle sekunder går tapt på posten, og med de løperne jeg da måtte løpe forbi igjen, tapte jeg nok enda mer. De neste postene gikk bra, og feltet sprakk mer og mer opp, noe som gjorde det mulig å løpe fortere. Hadde full kontroll, og prøvde å presse opp farten enda mer. Det gikk bra helt til 3. siste. Da stod jeg plutselig nede i en myr som etter mine beregninger skulle vært en kolle... passe stressa løp jeg raskeste vei ut av myra, og oppdaget at jeg var kommet nesten forbi den kollen jeg skulle over. Løper opp på kollen og ned i søkket til posten. Gikk rett i de to siste postene, og løp det jeg kunne for å sende ut Sunniva så fort som mulig.
Er nok ikke den beste førsteetappen jeg har løpt, men nå har jeg om ikke annet lært hvor viktig det er å løpe fort ut fra start i en stor stafett (åpne hardt og øke etterhvert taktikken:-)). Og så er det godt å ha så gode løpere etter seg som løper opp mange plasser!
Dagrun
2. etappe
Etter en nokså middelmådig treningsvinter var jeg lenge usikker på om jeg skulle løpe tio. Men da det nærmet seg fant jeg ut at jeg at lyst og at det nok kom til å bli gøy selv om formen ikke akkurat var helt på topp.
På bussturen på fredagen var imidlertid ikke motivasjonen og troen på at jeg kunne gjøre et bra løp veldig stor. Derfor gikk jeg litt i meg selv og klarte å ta meg sammen, samtidig som jeg la en plan for hvordan jeg skulle løpe. Planen var å ta det med ro til første post og spikre den, deretter øke tempoet etterhvert hvis kroppen ville gå med på det og spikre alle postene. Ambisiøst? Ja, men etter dette var selvtilliten bedre og jeg gledet meg til det gode løpet jeg skulle gjøre.
Da jeg la i vei på andre etappe dagen etter ble jeg ganske overrasket over et veldig langt strekk til første post, og tenkte at ”dette blir litt for langt å ta det med ro”. Dermed var første del av planen min brutt allerede før startpost. Bra Sunniva! Jeg kjente fort at det ble tungt å løpe, men fortsatte i samme tempo. På vei til første post passerte jeg noen løpere, men det kjentes ut som om enda flere passerte meg. Synes jeg løp strekket bra (bortsett fra litt krangling med en alt for våt myr rett før posten) og spikret posten. Andre strekket var ca. 300 m, nølte litt inn i posten, men den var der den skulle være. Strekket til 3. post var ganske langt og jeg endte opp i en større klynge. Største delen av klynga forsvant i en annen retning rett før posten, enten på bom eller gaffling, mens jeg spikret posten. De to neste strekkene var kortstrekk i hogstfelt og gikk uten problemer. På vei til sjette post holdt jeg på å gli ut til venstre, men klarte å hente meg fort inn igjen. Ble tatt igjen av klynga jeg var sammen med på vei til 3. post. De neste par strekkene gikk også uten problemer. På nest siste post hadde jeg dagens største bom på ca. 30 sek. Var egentlig på vei rett i posten, men ble usikker pga. at det føltes ut som jeg hadde løp for langt. Dermed fikk jeg en liten utstikker og tapte en del plasser på det Var blitt fryktelig sliten og oppløpet var kjempe langt. Tror det er lenge siden jeg har vært så gåen som jeg var da jeg endelig kunne sende Anniken ut på 3. etappe.
Selv om jeg tidsmessig ikke akkurat gjorde et topp løp, var jeg fornøyd med det jeg hadde gjort o-teknisk. Tio-mila var gøy i år også og jeg løper gjerne neste år. Forhåpentligvis med et litt bedre treningsgrunnlag etter en vinter med mye snø og fint skiføre. Det er lov å håpe ihvertfall....;-)
Sunniva
3.etappe
mangler - løpt av Anniken
4.etappe
I år var jeg tildelt fjerde etappe, ca 6 km, noe jeg så på som overkommelig med min noe usikre løpsform og o-teknikk. Dagrun og Sunniva startet stafetten bra for Tyrving , og sendte Anniken ut på den ugaflete etappen ca 11 minutter etter tet. Jeg tenkte hun måtte få lov til å tape i alle fall et par minutter ekstra, men gikk relativt tidlig inn i vekslingsfeltet bare for å være på den sikre siden. 10 minutter etter at teten løp ut på min etappe så jeg en lys hestehale i starten av innløpet, Anniken hadde tatt innpå teten! Jeg jogget nervøst bort til kartplanken, og krysset fingrene for at jeg var klar til dyst. Første strekket var et skikkelig langstrekk uten altfor store utfordringer o-teknisk, og de løperne jeg så tok enten et annet veivalg, eller løp litt saktere enn meg. Det resulterte i at jeg allerede var alene etter 500 meter, noe som også var tilfelle nesten hele løpet. Etter langstrekket kom det et par km med korte strekk, men jeg klarte å tilpasse farten så tidstapet var minimalt. Det er ikke alltid jeg får ting i terrenget til å stemme så bra med kartet som jeg gjorde på denne etappen, men av erfaring visste jeg at jeg ikke måtte ”slappe av”; det har jeg gjort litt for mange ganger før. Terrenget innbød stort sett til høy fart, bortsett fra under kraftledningen som delte terrenget.. Kartet var lett å lese, i alle fall når man gikk rett i postene.. Tre poster før mål ble jeg tatt igjen av en liten klynge med tre jenter, bl.a. NTNUIs 2.lag, som jeg ble med inn. På denne korte strekningen så jeg fordelen av å løpe sammen noen; hvor fint det er å ligge bak og kontrollere. Jeg kjente tidlig i løpet at jeg hadde litt å gi på med fysisk, men ettersom jeg stort sett var alene måtte jeg sikre inn mot postene. Derfor var jeg ganske fornøyd med etappen min; jeg kunne ha løpt litt fortere, men da er det ikke greit å vite hvor mye tid som hadde gått bort i bom/tidstap. Jeg løp det jeg klarte i innløpet, og fikk levert kartet over til vår ankerkvinne: Zsuzsa
Anne
5.etappe
Jeg fikk løpe siste etappen, som også var den lengste, litt over 8 km. Etter å ha hørt fra de andre jentene og ungdommene at skogen var ganske fin, bare myrene var bløte, hadde jeg ventet forventningsfult på min etappe. Vi lå litt bak, så det var ikke så mange jenter som skulle ut da jeg ventet på Anne. Men etter en tredjedel av løypa kom jeg i en klynge av 4 løpere der vi løp stort sett sammen. Noen av oss prøvde å bryte ut noen ganger, jeg også, men resultatet altid ble det samme - bom, og klynga var sammen igjen. Denne gangen klarte jeg å komme inn som nr. 2 av disse 4 (ikke som på Blodslitet), og dermed har jeg løpt opp 9 plasser. På slutten
viste resultattavlen at Tyrving kom på en 48 plass.
Zsuzsa
Herrenes 1.lag
1. etappe!
Med et drønn fra en utlånt Bofors-kanon var 1. etappe i gang. Kroppen føltes lett og fin, og forrige ukes Tyrinatta-stafett hadde gitt signaler om at her burde det gå an å henge med på en anstendig måte.
Tross vill spurting, trengsel og aktiv armbruk fikk jeg tatt en titt på 1. strekket; 2.5 km vestover og ingen fornuftige alternativer til å løpe rett på. Her var det bare å gi gass gjennom skogen. Stipuleringen ga bud om kilometertider rundt 6 min/km, men det var det tydeligvis ingen som brydde seg om – farten var hemningsløst høy og det var folk fremover så langt jeg kunne se. Jeg klarte heldigvis å holde bra nok kontroll på kartlesingen og gikk rett i 1. og 2. post. Største bekymringen var at denne farten kunne ikke holde særlig lenge – kilometertiden så langt var 4:53 og teten hadde 4:24!
Heldigvis roet det seg ned et hakk mot 3. post. Her ble det imidlertid en sleiv på 30-40 sek., og det var sikkert like mange lag som smatt forbi. Så bar det videre med en del korte og halvlange strekk, og heldigvis stabiliserte tempoet seg på et rimelig fornuftig nivå og o-teknikken stemte bra. På 6. post lå jeg på 161. plass og holdt omtrent denne posisjonen i køen frem til midtveis i løypa. Da kom dagens vanskeligste post; terrenget var halvtett furuskog med mange knauser og søkk. Køen gikk for langt mot venstre, men jeg fikk allikevel kartet til å ”stemme” da jeg blandet sammen et par skrenter. Rett i – trodde jeg, men koden var feil! Gjorde to forsøk på å ta meg inn, og klarte det først på det andre. Her forsvant det sikkert 3 min.
På neste radiopost lå jeg på 231. plass, og herfra var det et 2 km langt strekk sørover. Hadde på forhånd tatt ut et veivalg jeg mente var bra hvor jeg utnyttet en god del stier underveis. Problemet var imidlertid at ingen andre var enig med meg så jeg ble løpende helt alene. Det ble mørkere og det hadde nok vært raskere å ligge i køen – ser fra passeringstidene at her røk det nok 1.5 minutter til.
De siste fem postene gikk prikkfritt og jeg løp meg opp noen plasser igjen, men var allikevel håpløst langt bak (11 minutter) på en 250. plass. Uten skrellen midtveis kunne det blitt en del bedre, men potensialet stopper nok uansett på rundt 150. plass 6 minutter bak. M.a.o. bør vi nok satse på en som er litt kjappere i beina, på 1. etappe neste år!
Leif
Klokkerent gjennom natten
Etter en elendig treningsvinter med alt for mye jobb og lite søvn, var grunnlaget på bunn når jeg startet oppkjøringen midt i mars. Det hjalp å bli proff og etter Påske kom formen snikende. Samtidig satt o-teknikken bra - spesielt på natta, så selvtilliten var god før 2.etp med lykt i tioskogen. Vanligvis er det en del bomming og skifter i teten på de første etappene, så jeg regnet med at Leif og jeg kunne skli greit gjennom på o-teknisk rutine. Det ble lange minutter ved vekslingsplanken og litt tynnere i rekkene før jeg fikk kartet og kunne legge av gårde innover de flate rabbene mot første post. Jeg raste forbi 3-4 mann ved startpost og så så jeg ingen i 15 minutter. Inn gjennom grønten mot første så jeg lykter på kryss og tvers. Yess. Dette er som det pleier. De andre bommer og jeg prikker postene i ro og fred. På veg mot 2. hadde jeg allerede en lang slange av løpere på slep og vi tok stadig igjen enkeltløpere. Postene satt der de skulle. Oppgaven var klinkende klar. Jeg skulle gå prikkfritt og bruke kompasset hele vegen. Så langt bak i køen kan man ikke stole på noen. De andre fikk gjøre som de ville. På høyden ved 9.post spredte feltet seg i alle retninger igjen. Jeg stoppet. Fikk kartkontakt. Tok kurs de siste 100m - og der satt den. Nå var jeg nesten alene igjen. Pinlig nøyaktig kurs mot 10nde og så full spiker igjen i den åpne skogen mot 11. Dette går bra. Nå er det bare å orke. Noen andre kom opp og dro litt. Jeg sjekket kurs og koder et par poster. Sliten, men godt fornøyd. Ingen bom så langt. Ingen lykter foran, men en evig perlerad bak på hogsten ved tv-posten. Nytt langstekk. Er ikke helt forberedt og bestemmer meg for å bli med køen for å holde farten oppe. Noen løper veldig fort og køen sprekker opp. Jeg biter meg fast i dem som rykker og inn mot posten ser vi et nytt tog på veg inn fra høyre. Bakerst i køen for første gang. Må gå i bakken, men så drar køen for mye til venstre. "jeg er best" drit i de andre. Holder meg på kursen mens jeg ser at klynga drar av mot venstre. Auu! Trokket over. Halter ned den steinet skråningen mot veien og rett i posten. Der kommer køen inn igjen fra venstre og på nytt er jeg først. Full spiker med stålkontroll på de siste 3-4 postene inn mot mål. Holder på å miste hodet å bli for unøyaktig mot nest siste, men stopper og tar kurs. Ikke f%¤# om jeg skal ødelegge et rent løp med bom nå! Et par mann passerer, men det viktigste er at jeg prikker min post - og så siste og så - ferdig. Jobben er gjort. Halvparten av lagene som var foran er nå bak selv om avstanden frem til teten desværre har økt med enda noen minutter. Jeg orket ikke fortere denne kvelden - og jeg kan ikke avskrive mer enn 15-20 sekunder på bom, så da er jobben gjort og Anders kan jakte på de resterende 135 lagene. Dette passer for Anders tenker jeg på oppløpet. Han må bare ikke la seg lure til å tro at det er vanskelig på natta. Det er han for god til. "Rett på i tråkkene fra 1&2 etp" sa jeg til ham i det han rev til seg kartet og la på sprang så håret flagret.
Bole
Natt-stafett er ett genialt konsept!
Jeg registrerte at vi lå litt bak, men det tok ikke lengere tid før Christian kom enn att jeg kun rakk å registrere det. Plutselig er du kastet ut i det, og da gjelder det å holde fast. Uansett hvordan dagen som har gått har vært er det ingenting som spiller inn nå.
På vei til startpost gjør jeg følgende:
1) sjekker at jeg har riktig kart, 2)tar en titt på hele kartet og ser det er 2 langstrekk og resten kortstrekk. 3) 1.langstrekk er til førstepost og jeg fokuserer kun på det: hvor kan jeg løpe fort?
Stien er fin! Sikkert alt for passivt, men jeg ender opp med å følge den hele veien og får en liten omvei, taper kanskje 30sek, men har en fin flyt og kan presse tempo. I tillegg gir det er fin følelse å løpe forbi 7-8 mann. Det er denne følelsen jeg elsker og sørger for å ikke gi slipp på! Jeg vet at den eneste måten jeg kan miste denne følelsen er ved å bomme. Ikke ved å roe ned inn gjennom grøntfeltene de 4 første postene. Jeg taper ca 1-2minutter i starten fordi jeg tar det med ro, men ville aldri revurdert alle gå-stegen jeg tok gjennom grøntfeltene! Jeg merker jo ikke at jeg taper disse minutene når jeg er uti der, så for meg merker jeg bare at jeg går rett i alle postene. Nå var jeg igang og jeg visste resten av løypa ville være rask, ned mot 5min/km. Jeg har løpt i dette tempoet flere hundre ganger før, og er nå inne på kartet, så da skal ikke mørket spille noen trille! Jeg kjører frekkt fort gjennom terrenget og med 2,5m ekvidistanse var planen før start i harve gjennom terrenget uten å ofre kvotene en eneste tanke.
Det er umulig for meg å her forklare hvordan jeg tenker nå jeg er i skogen. Jeg har gjort det så mange gange før at det skjer på instink. Blir du med meg ut på en TIO etappe en gang (eller trening hvis du spør pent;), skal jeg forklare hvorfor jeg går i skogen der jeg går, og hvorfor jeg ikke ser på kartet på 3 minutter der jeg gjør det! Alt skjer noenlunde automatisk og det er ingen fasit!! I orientering, og ikke minst stafett, er det ingen fasit! Ingen meter er like, og det går ikke å løpe ene og alene på regler: da vil du alltid finne steder å drite deg ut eller skogen vil fikse det for deg;)!
Man må være behendig i alle situasjoner!
MEN, noen regler kan man alikevel huske på. Sånn som disse f.eks:
1) Vite hvilken kode du skal til: jeg kom til en post jeg visste var min, men hadde det for meg at jeg skulle til 164. Posten jeg kom til hadde 162, som etter snaue 30-40sekunder i søkkene rundt posten og enda en sjekk på hvilken kode jeg skulle til, viste seg å være den riktige!! Sånne ting er bittert!!
2) Aldri se på klokka etter förvarningen, for så å tenke: når kan du få beste etappetid.
Det jeg gjorde var nettopp dette, for så å sette farten til et frekkt tempo! Plutselig krysset jeg to stier (som begge førte rett inn i posten jeg skulle til), harvet gjennom et grøntfelt og var på ok vei opp mot høyden posten lå på. Først kom jeg til en sten: feil kode, så kom jeg til et søkk: feil kode, så kom jeg til sistepost: feil kode, så kom jeg tilbake til den første steinen: fortsatt feil kode! Faen, sjerpings! Så gikk jeg meterne inn i myra og stemplet på riktig post, 2:30min bom. Visste heldigvis hvor sistepost var og spurtet i mål og sendte ut Vegard.
Anders
4.etappe: Første store stafett for Tyrving!
Jeg var skikkelig spent og motivert før min første store stafett etter klubbyttet til Tyrving. Det er blitt skikkelig mørkt, og det begynner også å bli ganske kaldt mens jeg står ved kartene og venter på å løpe ut. Men jeg er varm og klar for å løpe. Der kommer Anders! Jeg får kartet og er i gang! Jeg er rimelig alene i starten. Langt til første. Merker at en klynge kommer bakfra, men de løper ikke forbi. Jeg ligger foran og har kommandoen. Rett i første! Så er det flere korte strekk. Roer litt ned, ligger fortsatt foran klynga. Rett i andre! Rett i tredje! Fjerde er kamerapost med lys, enkelt!
Ut fra fjerde tar vi igjen klynga foran, dermed har jeg noen foran meg. Nytt langstrekk, vi skal ut på en vei. Ser at klynga har løper ut i riktig retning, så jeg legger meg inn i køen og lar de styre. Men så tar det litt lang tid før den veien dukker opp... Og vi skulle da egentlig på et hogsfelt først? Jo, der er det. Og der er veien. Men klynga fortsetter inn i skogen igjen! Hva er dette? Jeg og en annen fyr bråstopper, utveksler et litt forvirret blikk, og blir plutselig veldig opptatt av kartet og ikke
minste kompasset. Hadde nok ikke fulgt med godt nok på det, nei! Vi startet ut fra posten i riktig retning, men så har vi dreid litt mot venstre. Har kommet ut på riktig vei, bare litt lengre til venstre enn planlagt. Beiner av gårde til høyre tidsnok til å se neste klynge komme ut på veien like foran. Drøye minuttet tidstap. Jaja, det kunne vært værre, her er det bare å stå på videre!
Ligger i klynga til posten, og flere poster etterpå. Er ikke noe
kjempetempo, og litt uryddig løping (ikke alltid beste trase) men samtidig vanskelig å løpe fra dem, så jeg blir liggende i klynga. Noen poster før mål blir det en liten sleiv igjen, halvminutt, kanskje mer. Ser at resten av løypa er rimelig enkel, mye beining på sti. Nå får det være nok, ikke vits i å ligge i en slik klynge lengre. Jeg legger om tempoet, kjører
brukbart på inn mot forvarningen. Deretter enda fortere til neste. Går rett i de siste postene også, så tross litt bomming kan jeg sende Geir ut på långa noen få plasser høyere opp enn det jeg selv løp ut.
Alt i alt må jeg si meg brukbart fornøyd med innsatsen, selv om det ikke var noe rent løp og jeg gjerne skulle gjort det bedre. Husk til neste gang: Lagene rundt nr 100 og nedover har som regel ikke all verdens gode løpere på en slik kort etappe, så om man ikke ligger høyere opp skal man stole enda mer på seg selv og ikke bli "lurt" av klynger som løper dårlig...
Vegard
Långa natten (17,1 km)
Og så var det dags igjen! Igjen hadde jeg blitt tildelt Långa natten (4.gang på fem år), og så virkelig fram til det selv om 17,1 km midt på natta ikke høres så fristende ut. Hadde visst det en god stund og har nå fått meg en god peiling på hva etappen innebærer.
I år var den ugafflet, og det er litt mer betryggende men en skal ikke ta det som en selvfølge at det blir piece of cake! Et godt utgangspunkt kan ha en avgjørende betydning. Vegard inn som nr. 89, rett bak Delta 2, og det skulle vise seg for meg å bli et godt utgångsläget!
Forberedelsene var gjort med nok hvile, mat og drikke, og god oppvarming. Det trengtes, spesielt når en har fått vite at det var ned mot -8 0C, den natta. En kikk på kartet mot startpost og registrerer at løypa går hovedsakelig rett nordover og bort i områder som de tidligere etappene ikke berørte. Langstrekk til første, deretter et par korte og videre noen middels lange før en vender.
Tempoet var bra til 1. Mye sti og vei, og oppdaget refleksen tidlig. Føltes godt! En liten sving til 2., var innom en post i forkant, men orienterte greit inn. Tidstap 30 sek. 3.post var TV-post. Lå mellom koller på toppen av et hogstfelt og med lyskaster i tillegg var det bare å løpe. 4.post var liten kolle i noe skikkelig grønt. Vanskelig! Hadde jeg vært alene hadde jeg tatt venstre rundt på vei, men det ble rett på over jordet, krysset hovedveien og opp åsen for deretter å ta det rolig ned og inn i grønten. Hadde delvis kontroll med noen lysninger og utspring. Registrerte noen flere løpere til venstre, som vi hadde tatt igjen. Herlig følelse det! På vei ut mener jeg at jeg så Asker’s lag på vei inn i posten, fra venstre. Endelig var vi forbi dem.
Mot 5. ut på veien var vi bli 5-6, men Delta 2 og jeg valgte et høyre-alt., mens de andre dro rett på. Vi fikk en sikrere inngang, og stemplet rett foran de andre. 6. – 8. gikk greit. Klynga var nå 7-8 mann. 9.post en liten sving, og litt småpanikk i feltet. Tapte 30 sek. 10. -12. var korte strekk som forløp uten noen større problemer. Kroppen kjentes bra ut. Mot 13. var det over jordet, og deretter et valg om rundt venstre eller rett over åsen. Vi dro rett over. (Det var her KOK og A. Nordberg tok de andre tetlagene ved å gjøre det samme. Resten dro rundt.). Vi spika posten og tok 14.likeså.
Så var det langstrekket til 15., 3 km sydvestover. Hadde fått kikka litt på strekket tidligere og skjønte at sti og vei til høyre var det som gjaldt. Klynga delte seg. Jeg ble med Delta 2 og et par andre lag, bl.a. OK Tyr. som vi hadde tatt igjen tidligere. Vi dro over åsen igjen og ned på veien der vi hadde passert på vei til 5.post. Møtte Henning og vårt 2.lag som skulle inn til 4.post. Go Geir! hørte jeg fra Henning, og jeg svarte med Go Henning! Tempoet var høyt på veien og jeg måtte virkelig skjerpet meg for ikke å bli løpt ifra. De fikk en luke på 30 m, men ikke mer. Ikke pokker! Vi tok av veien etter væskestasjonen og inn på stien, over hogsten, gjennom grønten og myra og kontroll med kollen i forkant. Vi tapte 2,30 min til KOK på strekket (på løpinga).
16.post var lite klurig og vi gikk på 45 sek bom. Jeg fant posten sammen med de andre middels lagene i klynga men ikke Delta 2 og Ok Tyr. Mot neste lot jeg de andre orientere og jeg inntok min Maxim gel. Dessverre gikk vi på en bom på ett min og ble passert av de andre lagene, bl.a. Delta 2 som jeg hadde hatt følge med helt til nå. Synd og lite våkent av meg. Og irriterende! 16. og 17. (ny TV-post) gikk greit, og virkningen av gel’n hjalp. Mot 20.post synes jeg kartet stemte dårlig med noe hogst og en blå myr. Ny bom på ett min. Pokker!
Kun 4 poster igjen, og jeg var pigg og irriterte meg over at det gikk for sakte med de andre. La meg først mot 21., kryssa kraftlinja og dro på innover den flate ryggen mot steinen. Perfekt! Ut på stien og veien mot 22. Dro opp tempoet ytterligere. Rett i. Mot 23. og nest siste hadde de andre våkna litt. Skulle ha en blå myr rett før siste. Gikk rett i en stein rett før, kontrollerte og ned i myra. Det var visst flere som hadde bomma på den tidligere.
Ned mot siste og innspurten igjen. Kom inn som 77.lag. Var relativt fornøyd med løpet men noen min. bom for mye. Distansen ikke noe problem.
Geir
6. etappe
Etter en dårlig treningsvinter på grunn av mye arbeid på skolen og problem med å bli kvitt sykdommen fra i fjor høst var det likevel tid for Tiomila. Jeg hadde for første gang i min tid i Tyrving fått en etappe på under 10 km i en av de store stafettene. Dette på grunn av min reduserte fysiske kapasitet. Jeg var imidlertid klar for oppgaven og gledet meg til å vise at jeg også kunne gjøre nytte for meg på en kortere etappe. Planen var å løpe rent og sikkert og plukke plasser i forhold til de lagene med mindre sikre løpere på denne etappen.
Geir sendte meg ut på plass ** etter et godt långa løp. Det var tynt med lag foran, men jeg var overbevist om at jeg skule klare å passere noen av dem. Jeg la i vei til startpost og så at det var et rimelig langt strekk til første post, deretter noen kortere strekk og så et lengere etterfulgt av korte og halvlange strekk til mål. Første langstrekk hadde få ledelinjer, men flere tydelige holdepunkter langs strekket. Det andre langstrekket hadde derimot et godt stykke med vei . parallelt med strekket mot slutten. Jeg passerte startpost og mit tio-løp var igang på ordentlig. Løp på grovkurs nordover mot kraftgata. Krysset kraftgata et godt stykke lengre øst enn planlagt, men sto på videre og fant en kjempefin trasse på resten av strekket. Spikret posten og så at jeg hadde tatt igjen 2-3 lag med et par minutter selv med sleiven på starten av strekket. De neste 3 kortstrekkene til TV posten der det neste langstrekket begynte gikk knirkefritt og jeg passerte 5-6 lag til. I starten av langstrekket hang noen av de passerte lagene på, men etter omlag en halv kilometer hadde alle sluppet og jeg løp alene. Jeg kom etterhvert inn på veien jeg hadde sett meg ut tidligere og leste på slutten av strekket og på resten av strekkene mot mål. Jeg ser etterhvert at det er to veivalg mot slutten av strekket. Et sikkert strekk rundt på veien og så en utydelig sti inn mot posten. Alternativet er et rett på alternativ over et hogstfelt og så på kurs gjennom et kolleparti. Rundt var ca dobbelt så langt som rett på. Jeg var veldig usikker på hva jeg skulle velge, men følte meg offensiv og orienteringa hadde gått bra så jeg bestemte meg for å løpe rett på for å spare et minutt eller to. Jeg hadde god kontroll inn i kollepartiet, men så fikk jeg vanskeligheter med å få kart og terreng til å stemme overens. Etter et par minutter innså jeg at jeg ikke kom til å finne posten med det første og bestemte meg til å løpe videre til den neste posten som var oppe på en tydelig høyde og antagelig lettere å finne. Fant denne poste noen minutter senere uten større problem og løp tilbake til posten min. Denne fant jeg nå uten problem, men måtte innse at omtrent 8 minutter var lagt igjen ute i natten helt unødvendig. Resten av løypa gikk uten tidstap og jeg kunne senere sende Morten ut på plass **.
Fryktelig irriterende å ødelege et så potensielt godt løp med en slik feil. Er godt fornøyd med hvordan jeg taklet problemet når dette hadde oppstått, men det ville vært bedre å unngå det helt ;-)
Nicholas
7.etappe – rak strekka igjen
For andre året på rad var jeg så heldig å få den rake 7.strekkan. I fjor gikk det veldig bra og det meste fungerte, så jeg var skikkelig tent på å gjøre det bra på TIOmila igjen. I hvert fall var jeg det i vinter…
Vintertreningen hadde gått bra, og jeg hadde trent mye mer enn noen gang før. Jeg hadde løpt mye så jeg burde være godt forberedt til sesongstarten, men det løsnet verken på SpringCup eller testløpene i Sandnes. Når man ikke er like stødig på TIO som Geir og Anders blir det stilt spørsmålstegn ved om man er god nok for laget, naturlig nok. Etter Sandnes var jeg nok ikke like tent på å løpe TIOmila, og det ble mer en kamp for å finne formen i tide og komme seg gjennom 7.etappen med æren i behold enn å ha det gøy på TIOmila. Selv etter å ha vært best på 1./2.etappe fra Tyrving på Tyrinatta følte jeg mer at jeg var et av de svake leddene på laget enn en del av et sterkt Tyrving lag.
De siste dagene før TIOmila forløp omtrent som i fjor – da hadde det jo gått bra. Turen til Sverige, treningen fredag kveld og tiden på samlingsplass gikk også greit, selv om jeg ikke hadde den samme gode følelsen (eller lagfølelsen) som jeg gjerne skulle hatt og som jeg hadde i fjor. Etter en kort natt i en varm seng bar det til samlingsplass, skifting, forberedelser, oppvarming og så til vekslingsfeltet. Alt var som det skulle være… eller i hvert fall tilnærmet slik det skulle være.
På vei til 1.posten forsvant alle løpere jeg hadde følget med i utløpet til høyre eller bakover. Jeg gikk rett i 1.posten og fortsatte mot 2.posten. Jeg hadde bra kontroll og bra flyt, og på veien mot 2.post ble jeg tatt igjen av tre løpere. Jeg antok at disse hadde tatt meg igjen, men det viste seg senere at jeg hadde startet etter de. Så burde det kanskje vært meg som dro klynga, men vi gikk rett i de tre neste postene så det var greit. Hadde veldig bra kontroll, men på langstrekket til femte var det noe som skar seg. For det første løp vi et dårlig veivalg, men det ville hatt mindre å si om jeg bare hadde orientert bra. Men problemet var at det gjorde jeg ikke. Jeg kom på etterskudd med orienteringen (neppe fordi det gikk for fort, for det gjorde det ikke) og sklei ut på kursen. Den gode følelsen jeg hadde hatt de første postene var borte og jeg følte i større grad et behov for å bli med klynga.
En liten sleiv på 5. og 6.post var de første forvarslene om at dette bar i feil retning. 7. strekket hadde jeg aldri skikkelig kontroll, men lå på grov kurs og leste meg inn når jeg var femti meter fra posten. Stemplet først i klynga, dette var bra! Men på neste strekket dro klynga av mot venstre der jeg ville lenger mot høyre, og da jeg så at klynga passerte meg tjue meter unna la jeg meg inn bak SK Pohjantähti som dro klynga. Ikke lurt! Klynga dro rett til 9.post, jeg skjønte det midt mellom 8. og 9. og dro til riktig post. På vei inn i posten møtte jeg 3-4 løpere, to av de hadde vært i min klynge. Jeg løp på lyktene deres mot meldeposten på 9. og videre mot 10. Hadde bra kontroll på at jeg løp riktig kurs og gikk rett i begge postene, men på vei mot 11.post hadde jeg mistet en av de to løperne. Han skulle vise seg å veksle nesten fire minutter før meg – bittert! På 11.posten kom den første bommen. Bortimot et minutt gikk bort på at jeg gjorde en parallellfeil. Hadde fortsatt følge av et par løpere som nok ikke hadde orientering som sin sterke side. I løpet av et par gode strekk løp jeg inn en av finnene jeg hadde ligget sammen med mye av veien. Det nærmet seg slutten, og jeg antok at jeg hadde løpt en godkjent etappe selv om jeg så på klokka at tiden til Emil Wingstedt på samme etappe var i ferd med å renne ut.
Men dessverre gjensto det verste. Inn mot 12.posten hadde jeg full kontroll… inntil jeg dreide 90 grader i et grønnfelt og traff feil stein. Leste meg kjapt inn og fant posten, neppe mer enn 20-30 sekunder tapt. Full kontroll på de neste to postene, og inn mot nest siste begynte det å bli mange lys. Jeg løp til høyre, ut på sti og fulgte den. Det skulle være to stier der, men jeg viste ikke hvem av de jeg var på. Kom til kryssende sti, stien min forsvant og jeg fortsatte på kurs. Skjønte hvor jeg var og hadde kontroll på de som lå på den andre stien – en rekke med lys 20 meter til venstre for meg. Hadde kontroll med alt jeg passerte, lå på kurs og hadde et fint tog bak meg. Det gikk fort, men ikke for fort… trodde jeg i hvert fall. Så en post på en stein som hadde en annen kode, men det stemte at det skulle være en stein omtrent 20 meter fra mitt søkk. Løp ned i søkket, men der var det ingen post. Når jeg tenker tilbake på det var det neppe et søkk heller, men det er utrolig hva man får til å stemme.
Det gikk 2-3 minutter før jeg fikk lest meg inn og fant riktig kode. Kanskje gikk den enda mer, for det føltes som en evighet. Jeg løp ikke mye rundt uten mål og mening, men gikk rett til et sikkert holdepunkt og derfra gikk jeg rett i posten. Men løpere jeg så på vei til nest siste post vekslet omtrent tre minutter før meg. Det gikk for mye tid, og da jeg løp i mål viste jeg at jeg ikke hadde gjort en god nok jobb. Litt for mye tid tapt til teten på en dårlig natt!
Morten
8.etappe
Forventningen til laget var nok større enn egne forventninger. Etter å ha slitt med kroppen hele vinteren og våren, nå sist med alt for stive hamtrings, var målet å løpe et jevnt og solid løp, uten så mye som en sleiv engang. Etter å ha fått kartet av MC, noe irritert over at SNO og Halden stakk ut minuttet før (på 9.sträckan), bar det ivei ut i den kølsvarte skogen. Kom fort inn på kartet og likte 1.strekket; en fin mulighet til å få en god start med en såpass enkel førstepost. Langstrekket til 2 inneholdt en smule veivalg: Rett på hele veien, venstre
mot slutten eller høyre på vei/sti. Valgte høyre for å få lest mest mulig av resten av løype så det ikke skulle dukke opp noen overraskelser mot slutten. over myrene og småkollene inn mot posten mistet jeg et øyeblikk kontrollen, men leste meg inn igjen på noen åpne koller få hundre meter før posten (trodde jeg). reagerte litt da grøntfeltet var uendelig mye lengre enn antatt og lia dessuten skrånte feil vei. Derfor tok det heller ikke lang tid før jeg oppdaget at jeg var en smule for langt til høyre og kunne kontrollere med 3.post før jeg dro feil ned i 2. Gikk nok bortimot 4 minutter der :(
Men for å se litt lysere på det... Nå kom jeg med i en 4 manns gjeng som gikk i passe tempo, hvertfall 1 strekk. Fikk en liten sleiv på 4. Neppe mer enn 30 sek, men nok til at jeg bestemte meg for at "klynga" gikk for sakte og gjorde meg ukonsentrert. Dessuten hadde lårene nå slått seg litt for vrange så jeg ble nødt til å tilpasse tempoet til dem framfor andre løpere. Dette gikk jo nydelig. De neste postene satt rimelig pang-pang-pang. Ble riktignok en liten bom til før løypen svingte tilbake mot TC, men ikke mer enn at jeg fortsatt holdt restene av "klyngen" på god anstendig avstand bakover. Helt mot slutten fikk jeg endelig følge med det jeg hadde håpet på hele veien (tetlagene fra 9 etp) leksand kom, Torbjørn la så godt som bort kartet, trosset smertene og hang seg på. Et strekk. Hadde liekvel fått den hjelpen jeg trengte for å skru opp tempoet litt, og avsluttet hvertfall med stil.
Lårene i seg selv er ingen god unnskyldning for innsatsen min, (hadde tross alt flere topp 10 strekktider også etter det inntrufne), men det blir en del vanskeligere å gå rent og fort da jeg må se mer hvor jeg setter føttene for å unngå "ekstremposisjoner" og dermed får lest mindre kart.
Stiller med friske lår om et år!!
Torbjørn
Ninth leg
I had a small jubilee at the sixth edition of TIOmila: my fifth! I came to Sweden on Thursday night in order to make a little acclimatization before the relay, to get in contact with some swedish maps. I’d already run once the ninth leg and I had a good souvenir of that. The goal of my race was to have full control and to take enough time to read the map. I wanted to run without headlamp, but when I stood in the changing area, I realized that everyone else had a lamp. I needed some courage to be sure that this was my way and finally it was o.k. to run without. To the first controls I made a mistake of maybe twenty seconds. Then to the second I decided to run the whole way on path. I needed some courage for that choice too because I had to break a principle (do not cross the direct line on route choices). I didn’t manage to run well compass at the last hundred meters and missed the second control and lost maybe ninety seconds. After that, I run with a good technique, especially in the end. But I had awful problems with my stomach. I was really handicapped with that. Maybe I’m not so used to run so early in the morning – who is?
I always run alone. Sometimes I met or passed some other runners. After the competition I had to lie some hours until my stomach got o.k. But TIOmila has to be something special and I was finally glad to be here. It was because of Morten Christophersen who motivated me to take part quite close to another big birthday – my third part of a century!
Thomas
Siste etappe
Mine forberedelser til Tio starter lenge før tiomila-helgen. Det starter med at jeg planlegger treningen og konkurranseplanen i forhold til Tio, og ser på hva slags terreng vi møter og hvilken etappe jeg er aktuell for. Men jeg må innrømme at det ble gjort grundigere foreberedelser til testløpene i Sandnes og World Cup i England enn tio i år. Allikevel var jeg litt forberedt, sisteetappen var en 16,2 ugaflet dagetappe tidlig på morgenen, og i meget raskt terreng.
Ble som vanlig vekket av en lagleder som ringte to timer før start. Spiste litt mat, men var av erfaring forsiktig med hvor mye og hva jeg spiste. To brødskiver med syltetøy. Thomas stod opp samtidig med meg, for sent for han mente jeg. Men han syntes det passet best for han, så da var det greit. Thomas var litt usikker på formen, og gav uttrykk for å være nede i en bølgedal etter dårlige testløp i Sveits. Jeg prøvde å
psyke han opp og si bare skulle løpe som på 25-manna, og tenke positivt. Selv var jeg relativt selvsikker etter en god sesongstart. Men det er alltid en viss usikkerhet om kroppen og hodet fungerer så tidlig om morgenen.
Oppvarmingen ble ikke som planlagt pga lang kø ved doene. Jeg hadde på godt med klær for å ikke fryse, det hadde jeg brent meg på før. Samlingsplass var dårlig organisert med ingen mulghet til å følge med når lagkameraten var i innløpet hvis man stod ved vekslingsplanken. Derfor ville jeg vente lengst mulig med å gå inn der, og heller varme opp ute på TC og gi klærne til Christian, Dag og de andre som stod ved innløpet og fulgte med. Hodel skulle være ute i ca en time hvis han løp bra, så jeg hadde god tid trodde jeg. Og de andre trodde det kunne drøye ti minutter før han kom. Men så plutselig før hørte jeg Henning heie på Thomas... Da var et av med klærne, spurte om kapp med sveitseren og tømme brikken og beine bort til planken hvor Hodel stod og skreik Audoooon. En dårlig start på etappen for å si det mildt. Jeg ble irritert på meg selv, og tenkte på hvor sint jeg hadde blitt på andre hvis de ikke hadde rukket vekslingen.
Førstepost var lett. Andrepost så også grei ut, og jeg løp i full fart mot kollen før posten. Så kjapt på kartet at posten skulle ligge på en stein nede i lia. Til venstre var det en post, og jeg løp ned dit. Feil kode. Så var det å lese seg inn og løpe til høyre å stemple. Unødvendig bom. Til tredjepost var det et langstrekk. Jeg valgte å dure ned på veien for å forenkle. Tapte noen sekunder på at jeg satte meg fast i noe grønt før posten, men hadde likevel en god strekktid. Sti og vei lønner seg ofte selv i de raskeste terrengene! På sjettepost kom en ny bom hvor jeg gled like forbi posten uten å se den, det hjalp lite å grave seg ned i kartet når man kunne løfte blikket og se litt til siden og finne posten. På langstrekket til sjuende var det igjen full fart ut på veien, og jeg fikk virkelig opp dampen. I lia inn mot posten stemte ingenting, men jeg fortsatte på retningen. Flere steiner å se, men ingen med post bak. Løp opp mot toppen å ta meg inn og tippet etterhvert jeg var for langt til venstre. Dro ned til høyre og så etterhvert et tråkk og en stein med post bak. (Kartet stemte ikke helt var konklusjonen til Bjørnsgaard og Skjeet som gjorde omtrent tilsvarende bom) Guergiou bommet også i den lia, så lett var det ikke. Til åttende dro jeg opp to kurver, men kom for høyt. Glemte at det var 2.5m ekvidistanse. 11.posten lå inn i et grøntfelt og mens jeg slåss meg igjennom grøntfeltet kom en Pan Århus løper igjennom lysningen til venstre, og fikk en mye raskere og sikrere inngang til posten enn meg. På vei til 12. post feide jeg forbi dansken som ikke så altfor sprek ut. Flaut å bli tatt igjen av en danske tenkte jeg. De neste postene gikk veldig bra, og jeg holdt omtrent samme fart som Skjeset/Hubmann/Bjørnsgaard-klynga fram til 15. post. På 16. post gjorde jeg en kjempedum paralellfeil og løp på feil kolle. Da kom dansken gampende og stemplet før meg på posten, han snudde seg og jeg så at det var gode gamle Calle Bjørseth. På 18.post kom en ny bom, nå begynte jeg virkelig å bli lei disse 1-2 min bommene, og bestemte meg for å være litt mer nøyaktig inn i postene.
Mot slutten gikk det bedre og jeg passerte Calle. På oppløpet hørte jeg Tyrving-gjengen som stod og heiet. Det er veldig fint å bli heiet på selv når det går så dårlig som denne etappen, og med den litt skuffende plasseringen. Fortsett med slik heiing! Mitt løp var dårlig gjennomført, neste år er det skjerpings. Og selv om jeg innimellom løp veldig bra, er det ikke noe gøy å avslutte stafetten på en dårlig måte for Tyrving. Men når en ser på resultatlista, kunne vi maksimalt kommet 5-8 plasser høyere, selv med beste etappetid. Derfor håper jeg å ha et bedre utganspunk neste år. Et tankekors er det å bli slått av Wing, som stilte med sine beste løpere i starten og hang kynisk på de ugaflede etappene.
Forbedringsområder til neste år: litt mer fokus på stafetten i forkant, det er f.eks ikke WC fem dager senere neste år. Sove mer kvelden før og stå opp litt tidligere for å våkne skikkelig. Starte oppvarmingen litt før, og gå inn i vekslingsfeltet i tide! Være nøyaktig i orienteringen, selv om de som har løpt før deg sier det er lett.
Takk til alle som løp før meg, alle som hjalp til under stafetten, ja takk til alle som var med på turen. Tiomila er en fin tur uansett hvordan det går, og er viktig for klubbmiljøet.
Herrenes 2.lag
1.etappe
Egentlig skulle jeg løpt 3.etappe, men på grunn av forfall ble jeg satt opp på 1.etappe. Greit nok for meg, jeg hadde uansett ikke løpt så mye natt i år, så det var greit med en etappe som gikk delvis i lyset. Jeg har løpt en del første etapper før denne, men ikke med så mange andre på startstreken. Alle løperne gjorde meg litt nervøs, men tenkte bare at jeg skulle komme meg greit gjennom løypa uten å tape særlig mye tid på orienteringen.
Starten gikk og jeg prøvde å holde posisjonen min blant aggressive svensker, og kom meg greit ut i skogen. Det gikk veldig fort ut fra start, og klynga strakte seg. På tiomøtet uken før hadde vi lært at vi skulle holde klynga så lenge det var mulig, og ikke prøve på noen andre veivalg som kanskje så bedre ut. Køen løp rett på til første post, som var et langstrekk, og jeg fulgte med og kontrollerte hvor jeg var mot slutten av strekket da vi krysset en skogsvei. Jeg fulgte den klynga jeg trodde løp mot min post, men kom i feil gafling. ”Ikke begynn å stress, men se nøye på kartet og finn ut hvor du har løpt”, tenkte jeg. Jeg fant fort ut hvor jeg var, og posten min skulle være 100 meter lenger bort, så lite tid tapt. Jeg kom meg greit gjennom de neste postene, og på 6.post(kamerapost) lå jeg 6 min bak teten(fikk vite det etterpå). Altså hadde jeg tapt en del på løpingen, men jeg hadde hatt minimalt med postbom.
De to neste postene sleiva jeg litt på, men tapte ikke mye. Nå hadde jeg funnet en passende klynge å løpe i, og det hjalp for tempoet, men da jeg stoppet på væskepost og drakk i 10 sek, løp de fra meg!?? I stedet ble jeg løpende sammen en NTNUI-løper og sener noen flere. Jeg lot han bestemme veivalget på langstrekket, mens jeg lå bak, holdt kursen og visste hele tiden hvor vi var. Veivalget vi tok var ikke det beste, men jeg ville ikke løpe alene heller, så jeg bestemte meg for å holde klynga. Spesielt var det to tunge myrer som jeg helst ville ha unngått. Inne i skogen hadde det nå begynt å bli mørkt. På 16. post hadde det samlet seg en liten klynge som jeg fikk æren av å dra. Gikk rett i de to neste postene, men så kom bommen. Løp på feil kurs, og kom for langt til høyre. Klynga jeg løp først i var plutselig ikke der, og jeg måtte finne posten på egenhånd. Fant posten etter 1-2 min. Nå var det bare to korte strekk igjen. Nest siste post var gaflet, men jeg fant posten min etter å ha løpt forbi tre andre poster. Siste post og oppløpet gikk greit, og jeg sendte Sverre ut i nattemørket 16min etter teten, og 5 min etter 1.laget.
Bjørn
2. etappe: TIO som førsteårs junior
I år er året jeg for første gang kan være med ”lovlig” i de store budkavlene, og i den forbindelse har jeg trent mye mer natt i år enn i fjor. Det var vel allerede på årets første nattøkt i Åhus jeg la grunnlaget for å bli tatt ut til andreetappen da jeg viste at jeg kunne løpe fort om natta ved å sette noen av de mer bommende seniorene på plass første halvdel av løypa ;-)
Uansett dette var vel den eneste nattøkta jeg hadde å tenke tilbake på med særlig stor glede da jeg fikk min etappe; ÅbN&FC ble en stor fiasko der jeg i det ene løpet jeg deltok i måtte bryte, mens Tyrinatta var preget av usikker løping og sleiver. Det var med andre ord en, om ikke liten, så i alle fall nervøs gutt som fikk beskjeden i oppvarmingsfeltet om at Bjørn bare lå 8 min bak teten. Hvor dette var, ble jeg aldri klok på. Men det må ha vært ganske tidlig i løypa, for nervene som skyldtes prestasjonsangst hvis jeg gikk ut i tet fikk tid til å roe seg mens jeg hang over kartplanken og speidet i yterligere åtte minutter hadde gått siden teten passerte. Bjørn kom, imidlertid, og jeg gikk ut sist i en gruppe på ca 6 løpere, men som senere viste seg å bli mye større.
På vei til startposten hadde jeg mitt såre strev med å få brettet kartet slik at både strekk og eventuelle veivalg syntes; 2,1 km er en del å holde styr på. Til min store lettelse gikk det i den retningen vi før hadde diskutert oss frem til tidligere på dagen, og veivalget var enkelt. Mer eller mindre holde seg under streken. Mens kartet ble brettet rakk jeg å ta igjen både NTNUI 3 og 4 i tillegg til i tillegg til noen svensker. Etter at et par ord ble vekslet fant jeg raskt ut at NTNUI 3 skulle til samme førstepost, og det var egentlig greit, for det var vi som stakk av fra klynga i jakten på nye lykter. Hadde rimelig god kontroll på strekket med noen stier og veier, men i hovedsak var det kursen mot den tversover gående veien som fokuset var lagt på. Veien dukket opp, og med den nye lykter. Tok akkurat igjen klyngen på 5-6 mann før vi etter et par hundre meters løping langs veien fant kollen vi skulle ut og langs. Jeg hadde god kontroll med skrenten, myra, kollen – posten skulle bare ligg rett ut til venstre. Jeg trodde jeg skulle se den og begynte å løpe i den retningen jeg mente posten lå, men plutselig krysset jeg et myrdrag, og så raskt på kartet at hvis jeg nå kom opp på en til dels åpen kolle hadde jeg feilet, hvis ikke hadde jeg lest feil i stad. Kollen kom, og jeg kom på de ordene Henning hadde sagt til meg før start: ”Løp fornuftig”. Ikke dumt det, så i steden for å begynne å lete eter poste der jeg var, bråsnudde jeg, og løp opp på kollen ved myra. Posten lå der den skulle den, bare litt lenger til venstre. Surt å tape 1,5 min i starten, men plaster på såret var at NTNUI 3 hadde hengt seg til den samme bommen.
Videre var planen klar: ”Løpe fornuftig” – kontroll fart i det knotete, kurs der det var åpent. Likevel ble jeg i stuss da jeg traff på en feil gafling like ved der min 4. post skulle være. Dette medførte at jeg av ren refleks vinklet ned til venstre, for så, etter å ha funnet en ny post som ikke var min leste meg inn på en myr (utrolig hva 5 sek kartlesing gjør) vendte 170 grader for så å finne posten.
Etter dette bestemte jeg meg imidlertid raskt for at dette ikke var en god måte å fortsette på. Klynga hadde løpt fra meg på å løpe utenom det grønne, i tillegg til at jeg hadde tapt nok et minutt. Videre løp jeg derfor og tok igjen de som jeg tok igjen på vei til de tre første postene. Jeg løp ikke fort, men når man bare spiker kontrollene så langt bak i feltet hoder det i massevis. Dette hjelper veldig når jeg kommer til kortstrekket mellom 8. og 9. post. Der ligger det nemlig en post på nogen lunde lik detalj som den alle skulle ha hvis man ikke leste kartet godt nok. Det gjorde jeg imidlertid, og plukket 10 lykter tilhørende gamle gubber som ikke kunne orientere. Å bli forvirret av poster som man ikke skulle ha hadde vi gjort før, og i motsetning til forrige helg lærte jeg av feilene under dette løpet. Etter å ha ”svømt” over er myr hvis temperatur ikke kan ha vært langt unna det absolutte nullpunkt et løpestrekk på vei. Jeg tok meg 15 sekunder til å lese på kartet at jeg nesten var halvveis og at det kom et vanskeligere part oppe på en knudrete ås om noen strekk. Altså litt roligere tempo der. Dermed var det bare å kjøre på på veien, og til min store glede kunne jeg skimte den grønnkledde, trondheimsstuderende ryggen jeg hadde sett i starten. Klarte akkurat å ta han igjen før vi tok av stien, og stemplet likt på posten. Videre gikk det over en ås og rett igjennom noe skikkelig kranglete granskog før vi kom til en skrent. Jeg så fort at jeg var de 50 meterne til høyre for streken jeg hadde regnet med, i og med at kursen ikke stemte helt. Dro derfor ut ryggen og spika kontrollen. Neste strekk var lignende, gjennom noe grønt og under en skrent. Fikk fin inngang i posten via noe hvitt som syntes som åpent etter den tilbrakte stunden i det grønne. Videre var det løpestrekk, væskepost og lyktplukking som gjaldt, før kartbrettekunsten igjen ble testet ut med et langstrekk på drøye 1800 meter. Fulgte klynga, selv om den gikk et par cm utenfor streken, og men litt over halvveis på strekket da en blå kledd svenske som hadde dratt klynga mesteparten av stekket begynte å løpe langs kraftledningen tenkte jeg at jeg måtte holde hodet kaldt. Jeg viste akkurat hvor jeg var; ved kraftlednigsstolpen, og det var overhodet ingen grunn til å følge kraftledningen. Jeg så derfor mitt snitt til å dra på litt ekstra, og plutselig hadde jeg luke på 10 meter til de andre. Den blå bråsnudde i øyekroken. Herlig å ligge først i klynga, men jeg tok ikke sjansen på å rykke. Det var enda et par kilometer igjen, så klynga kunne være god å ha. Jeg fikk imidlertid lest over resten av strekkene, og fant ut det var ren og skjær løping på kompass. Tapte litt på innløpingen til posten og stemplet midt i klynga. Dette skyldtes også at vi her tok igjen ytterligere noen løpere, så klynga ble forlenget i front. Ingen av disse viste seg å være i overkant løpssterke derimot, så jeg fikk igjen luke tre poster før mål, og nå var det skikkelig tetfølelse: Skogen var helt sort og stille foran meg. I lykkerus tok jeg imidlertid av stien 20 sekunder fortidlig, og måtte nøye meg med å stemple som nummer tre i klynga på nest siste. Sisteposten ble stemplet som nummer to, og i oppløpet tok jeg igjen enda noen løpere. Spurten i klynga, som egentlig var ganske utstrukket etter gamping de siste strekkene ble innkassert med 2 sekunders margin. Videre var det maks pressing helt til kartplanken der Kåre stod og ventet.
Jeg gikk igjennom utstemplingen med en god følelse. Alle koder var sjekket og da jeg hørte ”Sverre Lindseth, ok” bredte det seg et stort smil om munnen. De siste åtte kilometerne var utvilsomt de beste jeg noen gang har løpt på natt, og det å eie klynga i spurten (noe ”treige-sverre” vanligvis aldri gjør) var fantastisk. Gleder meg til Jukola siker bare jeg. Det blir sikkert like bra!
Sverre
3dje etappe
Det var blitt riktig mørkt da jeg gikk ut på etappen min. Sverre, som kom inn fra andre etappe, hadde fått et bra forsprang på en større klynge etter god spurting. Jeg var noe usikker på form, så jeg tenkte å åpne litt rolig for å finne en passende marsjfart. Jeg vurderte veivalgene på det lange førstestrekket og konkluderte med å løpe relativt rett på. Det var et grøntfelt rett før posten, men jeg syntes det ikke virket så veldig mye sikkrere å løpe langt venstre for å få vei. Det ville uansett bli vanskelig inn i posten. Det passerte 2 stk tilig på strekket, og jeg prøvde å sette farten etter de. Jeg greide det nesten, men ble for det meste løpende alene. På vei inn mot grøntfeltet før posten dro jeg litt mye til høyre og havnet oppå en kolle. Det var et godt siste sikre, og jeg dro på gjennom grønten. Da jeg kommer ut av grøntfeltet ser jeg et par postmannskap og en stor stein. Jeg kobler ut og løper opp mot dem. Ingen post!! Hvor har jeg havnet! Ingen stein på kartet. Jeg tar et lite gjennomtenkt valg og drar ut på en 4-5 minutters bom. Jeg er innom de andre førstepostene og flere steiner som ikke står på kartet før jeg finner min første. Da er jeg sammen med 3 andre løpere. I det vi løper ut av posten ser jeg postmannskapet igjen. Det var ikke mye pent som ble sagt da!
De neste postene går greit, og vi bytter litt på å dra gruppa. Vi plukker stadig løpere, og bortsett fra et halvt minutts klyngebom i et grøntfelt, så går vi rett i postene. Vi er nå kommet lengst nord på kartet hvor det er et par vanskelig poster. Jeg holder langt høyre inn mot posten min for å slippe mest mulig tett grøntfelt. Jeg ligger nå først i en klynge på ca. 10 mann. Jeg passerer en gaflingspost, men har kontroll og drar rett videre og ned i min post. På det neste strekket drar jeg klynga og plukker opp ca 10 mann til på et 200 m strekk. Nå flyter orienteringen perfekt og jeg detter rett ned i posten. På det neste strekket åpner etter hvert skogen seg opp og jeg fokuserer litt for mye på løpingen og mister litt kartkontakt. Det blir en liten sving inn i posten, men er fortsatt i tet. Neste strekk går tilsvarende, og etter den er det noen enkle løpestrekk. Jeg er fortsatt først på TV-posten, men så kommer et langstrekk, og jeg lar noen andre lede ut av posten. Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli sliten, og jeg sklir lengre og lenger bak i feltet. Jeg biter meg fast og følger med på kartet. Vi løper litt til høyre, plukker litt mange høydekurver, men får litt veiløping halveis på strekket. Inn mot posten begynner det virkelig å gå tungt, og det blir mindre og mindre kartlesing. Vi går rett i posten, men på det neste strekket havner jeg sist i klynga. Jeg biter meg fast et par poster til, men til nestsiste post er jeg alene. Konsentrasjonen er vekk, og jeg henger meg på en IFK Gøteborgløper inn mot posten. Jeg går i feil gafling, og blir nødt til å løpe ut til kraftgaten og inn igjen for å finne posten min. Jeg gamper inn til en litt for dårlig tid og veksler med Frode.
Kaare
4.etappe
mangler - løpt av Frode Konst
5.etappe
mangler - løpt av Henning Spjelkavik
6.etappe
mangler - løpt av Espen Weltzien
7.etappe
mangler - løpt av Eirik Nørstebø
8.etappe
I de siste ukene fram mot Tiomila var jeg fokusert på forberede meg til å løpe første etappe i ungdomstafetten og etterpå se på dame- og herrestafetten og være oppe hele Tiomilanatten. Jeg fikk løpe ungdomstafetten som planlagt, men i stedet for å se på herrestafetten måtte jeg steppe inn for Willy Blicket som desverre måtte melde forfall. På busstoppet på vei til Tiomila, sa UK ved smilende Henning til meg: ”Du kan få en ekstra treningsøkt denne søndagsmorgenen hvis du vil”. Dette kom litt overaskende, men siden jeg blir 17 neste år, kan jeg like greit vite hvordan det er å løpe den ordentlige Tiomila. Det ble 8. etappe på meg, og det syntes jeg var greit for meg, selv om den var såpass lang som 10 km. Jeg tenkte at når 8. etappe kom, så burde det være lyst, og dessuten hadde jeg ikke med hodelykt.
Etter jeg hadde løpt første ettape for ungdomstafetten, gledet jeg meg til å løpe på herrelaget, for det var så fint terreng og mange detaljer å lese seg inn på. Da klokken nærmet seg 12 om natten følte jeg ikke så mye glede som jeg gjorde tidligere. Laget løp fortere enn stripulert, og kanskje måtte jeg løpe ut i mørket (og jeg som er litt mørkeredd). Jeg sov noen få timer. Da jeg kom til samlingsplassen var det fremdeles mørkt og kaldt (selv med to supertrøyer under Tyrvinggenseren), og Eirik hadde akkurat løpt ut. Jeg burde kanskje finne meg en hodelykt. Da jeg gikk in i vekslingsområdet var jeg den første av løperne uten hodelykt. Jeg så noe lys i bakgrunnen fra sola, men det var fremdeles nesten helt mørkt. Heldigvis etter ca. 15-25 minutt kom sola ganske raskt, og da Eirik vekslet med meg, var det så lyst som en grå dag i Bærum.
Jeg klarte å se noenlunde greit på kartet. Første strekk var ikke så veldig langt. Bare krysse kraftlinjen og inn til en post ved noen myrer. Jeg visste godt hva jeg skulle gjøre. Det var en pulje med ca. 4 løpere foran meg. Jeg følte at alle løp litt mye til høyre ved posten. Jeg trodde de hadde en annen gafling og svingte mer til venstre. Jeg løpte rett i posten. Det viste seg at av de 4 var det kun en som hadde den andre gaflingen.
Til andre post var det et lang strekk. Det var den samme posten som 1-3 etappe hadde som første post. Jeg hadde først tenkt å dra en grov kurs på skrå til veien, men to andre begynte å følge kraftlinjen. Det var en god sti å følge. Mye bedre enn vist på kartet. De to andre løp i samme tempo som meg, men jeg var fremdeles 30 meter bak. Etterhvert tok jeg igjen en person. Det så ut som han løp med fjellsko, men hvis det hjalp ham å løpe fort, så var det greit med meg. Vi samarbeidet nesten resten av løypen.
Fjerde strekket hadde vi tenkt å ta veien, men kom aldri dit. Kanskje fordi det var så fint terreng at det lønte seg ikke. Men da vi nærmet posten gjorde jeg en parallell feil, og trodde en vestgående vei var en nordgående vei, og svingte 90 grader. Jeg skjønte at noe var feil da jeg kom til en sti. Da skjønte jeg hvor jeg var, og løp tilbake. Det viste seg at vi var 5 meter fra posten før jeg svingte. Total tidstap 1:30 minutter. Det var den eneste bommen gjennom hele løypen.
Til 7. post skulle vi krysse kraftlinjen, og løpe inn i et grøntområde. Han begynnte å løpe ifra meg, og jeg så han ikke før jeg løp ut av posten hvor han kom i mot meg. Posten var gaflet og han letet etter en annen post enn meg. Etter løpet ser jeg at jeg har løpt forbi hans post, uten å ha sett den i det heletatt.
Etter 7 post var jeg alene. Jeg nærmte meg helt nord for kartet, og det gikk greit selv om det var mer teknisk vanskelig, og jeg var redd for å bomme. Etter 11. post så jeg flere hodelykter liggende på åpne områder. Jeg så også flere 9. etappeløpere som tok meg igjen. Men jeg hadde problemer å holde følge med dem, for jeg var så sliten. I tillegg til at jeg hadde løpt 4 kilometer dagen før, hadde jeg løpt ca. 6.5 til 7 km. Etter vannposten begynte jeg å gå opp bakkene, og han som hadde bommet på 7. post tok meg igjen. Nå klarte jeg ikke å holde følge med ham. Til 15. post skulle vi ned ned, gjennom noe hogstfelt hvor det ble vanskelig å løpe, og jeg mistet balansen flere ganger, deretter opp 8 konturer og ned til posten.
Etter den fysisk vanskelige 15. post var det et 700 meter strekk uten veivalg, og det var jeg glad for, for nå var jeg sliten. Nå kom jeg til stedet hvor jeg var kjent fra tidligere fra stafetten dagen før. Mot 17. post ble jeg usikker, for jeg fant nesten ikke posten. Jeg ble usikker; så meg litt rundt, men tapte ikke mer enn 10 sekunder.
Nå var det kun to poster igjen. En hvor jeg skulle krysse kraftlinjen og til siste post. I ungdomstaffeten besøkte jeg den sisteposten flere ganger etter at jeg hadde mistet to minutter og 50 plasseringer på siste post, så jeg visste nøyaktig hvor den lå. Jeg kom fremdeles litt til høyre, men det ble ikke noe særlig bom. Til mål så jeg tiende etappeløpere spurtende bak meg. De løp kjempefort, og løp forbi meg i oppløpet. Etter jeg hadde stemplet, gjorde jeg som 10 etappe. Jeg stoppet opp. Jeg glemte helt å løpe videre i noen sekunder.
Etter jeg vekslet med Anne på 9. etappe og gikk ut av løpesmråde visste jeg at jeg hadde gjordt det jeg skulle. Jeg hadde løpt 10 km på 74 minutt. Dette er en av det beste stafettene jeg noen ganger har løpt. Jeg gleder meg til Tiomila 2006.
Mathias
9.etappe
Etter noen timer i et trivelig ”stabburshotell” ble Zsuzsa og jeg hentet for å løpe de siste to etappene på herrenes 2.lag. Klokken viste tidlig (!) morgen, og verken bein eller humør satte spesielt pris på denne uvante situasjonen. Pga litt feilberegning i tid og Jørgen Mathias sin sterke etappe, hadde jeg litt for dårlig tid da vi kom til samlingsplass. Mens o-skoene ble knyttet fikk jeg hevet i meg en tørr brødskive, en banan, og et glass vann, og deretter løp jeg til vekslingsfeltet. Der stod Jørgen allerede, og kunne fortelle meg at ”Anne, det er en fin runde”. Flott, tenkte jeg, fortsatt litt treig i både bein og sinn. Men jeg kom meg da av gårde, og tok et dårlig veivalg allerede på langstrekket til andre post. Beina var merkbart tyngre enn på damestafetten, så jeg bestemte meg for i alle fall å gå rett i postene, så slapp jeg å løpe flere meter enn absolutt nødvendig. Allikevel fikk jeg flere svinger, ting tydet på at jeg ikke var helt konsentrert heller. Men etter ca fem kilometer kom jeg sammen en klynge sisteetappeløpere som skulle samme retning, og bestemte meg for å prøve å henge på litt. Beina våknet til liv, og selv om jeg løp mye alene de siste fem kilometerne gikk det overraskende fort unna. Postene lå der de skulle (i motsetning til tidligere i løpet), og jeg hadde både flyt og fart. Ting tydet på at jeg skulle hatt en snau times oppvarming for å våkne ordentlig til liv før jeg la ut på 9.etappe… På tredje siste post møtte jeg en finne som ikke visste hvor han var, så jeg lot han henge på meg til siste post. Men da han ville løpe fra meg i innløpet syntes jeg det var en dårlig takk for hjelpen, så jeg valgte å henge meg på, og passere han inn mot vekslingen. Der stod Zsuzsa igjen klar for sisteetappe, denne gangen 16 km, en gjennomføring det står respekt av …
Anne
10.etappe
Dette er første gangen at jeg løp herrestafetten på Tiomila, og ikke en hvilken som helst etappe, men siste etappen, som var den nest-lengste. Betingelsen var at jeg får sove under natten. Det fikk jeg lov til, både Anne og jeg fikk sove der førstelagets herrer sov. Det var deilig å ligge i en seng, selv om jeg sovnet ikke så lett kl. halv 9 på kvelden... Men litt etter 5 var vi oppe allerede, og jeg løp ut i skogen litt før 8. Det var en deilig dag med sol og rim på bakken. Stemningen i skogen var nydelig, med frisk luft, lite folk (jeg løp stort sett alene hele veien, bare noen få herrer løp forbi), og fuglesang. Jeg orienterte sikkert og har egentlig ikke bommet, men jeg var helt uttørket og gikk tom for veske midt i løypa. Det var bare 2 veskestasjoner (3 km etter start og 3 km før mål) og en veskepost (der det var bare en dunk med litt vann i bunnen og tomme glass kastet rundt den) på løypa, og det var for lite for meg. Så midt i løypa gikk både orienteringen og løpingen veldig tregt av den grunn. Men det var moro å løpe, det var verdt forsøket ;)
Zsuzsa
(13.05.2005)
|
|
Kommentarliste
| Emne: |
Forfatter: |
|
|
anders tiltnes
|
08.05.2005 20:38
|
|
|
satan Geir... du hadde samme gafling som meg på nest siste jo! Du kunne vel fortalt meg at jeg burde passe på der, og ikke prøve å bomme 150sek!!
,men du var flink;-)
|
|
|
