|
Av ArneT, 06.09.2005 12:16
|
Tirsdag 6/9 kjørte 8 o-ung (og 2 o-alle) det aller første terreng-testløpet: 3.810 m langs merka rundløype fra Ståvivollen overGrønland. Løypa går for det meste i realt skogsterreng (Vestmarka er ikke bare grønn ;-), med enkelte strekk på sti, i gammel hogst og over sugende myr. Planen er å gjøre testen til et fast innslag vår og høst, så vi kan se at treninga virker (!)
Her er testresultatene, med strekktider og tempo. Ingen overraskelse at Espen W var kjappest, under motto 'sist ut, først inn'.
|
Terrengtest Grønland: 3.810 m
-
380 m – full fres på liten sti
-
420 m – motbakke og motlyng
-
250 m – ett minutt med flat silke
-
250 m – over åsen og ned på veien
-
280 m – gammel hogst
-
310 m – Vestmarka de luxe
-
680 m – stor sti og nedoverskog
-
350 m – myr suger
-
160 m – opp på kollen
-
350 m – downhill, a little nasty
-
380 m – tilbake på liten sti
Med EKT tar vi tiden totalt, og også på 10 strekk i ulike terrengtyper. Siden dette var den første testen kan vi nå bare sammenligne farten (dvs. løpsstyrke + løpsteknikk) i ulike terreng - og med hverandre. Hvilken løpsteknikk bør jeg trene mer på, og hvor mye fortere må jeg løpe for å slå Espen. Neste gang kan vi også måle hvor mye bedre kondisen er blitt siden sist....
Erfaring 1: Det er viktig å jogge gjennom for å lære seg løypa før vi løper på tid. Det var over 400 merkebånd i skauen (jada, det tok noen timer å henge ut), men allikevel var de vanskelig å følge når farten ble stor. Båndene blir hengende ute, og vi supplerer med flere før neste test. Kanskje én til i år - i oktober?
Erfaring 2: Dette var ei skikkelig hardøkt!! Uten de pausene vi vanligvis får i ei o-løype, med nesa ned i kartet. En test av fysisk løpsstyrke / kondis og løpssteg i (ulike) terreng. Og på evnen til å presse seg fysisk når man blir sliten. Sånn sett en smak på hvordan det er å løpe o-løp når o-teknikken sitter og du kan lese kart i fart. Eller en 1.etappe i TIOmila ;-)
Erfaring 3: Vi må trene mer på løpsteknikk i terreng, og det med mere stor-fart-i-terrenget trening. Når blikket måtte heves for å se framover etter merkebåndene, ble det vanskeligere å se hvor man satte beina - noe som hemmet framdriften for flere. Også for å kunne løpe fort i ei o-løype må vi kunne løpe uten å måtte se for mye ned i bakken; for å lese terreng og kart i fart, og for å se framover etter traséer uten for mye kvist og kvas.
(06.09.2005)
|
|
Vedlagte filer
|
|
