Orientering | Friidrett | Hovedstyret | Barneidrett

Meny

Forum
- Orientering
- Friidrett

Bestille flybilletter?
SuperSaver

IL Tyrving
Pb. 38
1300 Sandvika
Tlf: 91854384 Fax: 85022870
Daglig leder
Webmaster

TIOmila 2004: etappe for etappe

Av TIO-laget 2004, 22.06.2004 12:00

Årets TioMila er over. De siste årene har vært harde med Tyrvingøyne og med tanke på TIO-tradisjonene vi hadde på tidlig 90-tall. Årest TIO markerer derimot at vinden er snudd og Tyrvings potensiale begynner å skinne gjennom! Vi løp som et lag, og selv om det i år ikke florerte med toppløp, løp vi oss godt gjennom stafetten. Selv om det ikke synes av resultatlistene stemplet vi i mål på 40.plass. Vi er sikre på at resultatene i årene fremover kommer til å toppe hverandre. Tyrvingseier i TIOMILA 2010 er målet!

Da har alle ti løperne skrevet om hver sin etappe...

1.etappe TIO ? tanker, følelser og gjennomføring

Selv om jeg hadde løpt flere førsteetapper tidligere på sesongen, var det litt spesielt å stå der på startstreken sammen med 350 andre som, i likhet med meg, helt sikkert hadde lyst til å komme seg gjennom de snaue 12 km før mørket for alvor satte inn. Likevel var jeg nokså rolig der jeg stod helt til høyre i annen rekke; et fint utgangspunkt for en god og kontrollert start. Så gikk plutselig starten. Jeg grep kartet mitt og fløy av gårde som alle andre. Pushet litt på hver side for å få rom, og følte jeg kom meg greit ut av utløpet og inn i den foreløpig så lyse og fine skogen. Så var det bare å roe ned og ligge i køen å kontrollere de første postene. Verre er det faktisk ikke. Holde kursen og ligge å kose seg i den saueflokken av løpere som stresser av gårde for å vinne de første postene. Det er jo ikke så vanskelig?..

Og de første to postene gikk akkurat etter planen; kursen stemte og det var bare å gli inn i postene. Tredje var en luring med tre poster inni ringen. Jeg kom litt langt og måtte noen titalls meter tilbake igjen, men følte det ikke var noen grunn til å stresse av den grunn. Nok et langstrekk til fjerde, deretter et par greie korte strekk (passet naturligvis på å fikse litt på håret for TV-teamet på sjette) før vi kom inn i det første nokså knudrete og dermed vanskelige partiet av løypa. Klarte her å roe litt ned og bare følge den delen av køen som etter mitt kart virket som om løp best, og etter to bra poster hadde jeg tilnærmet kontakt med Jostein Andersen for KOK sitt førstelag og fortsatte med godt mot. Så kom det første virkelige tidstapet. Det var fortsatt lyst og fint og ingen grunn til å skru på lykten ennå. Jeg tenkte som så var at det var like greit å få kontakt med lagene rett foran meg, og løp kun på kurs og grov kartlesing mot posten. Skulle bare langs kollen og ned søkket i posten. Og det stemte bra helt til posten jeg kom til var en skrent og ikke den steinen jeg skulle ha. Etter noen raske blikk på kartet var jeg temmelig sikker på at jeg hadde lest meg inn (noe jeg hadde), og dro ned der posten min skulle ligge. Dessverre litt for unøyaktig. Steinen passerte kun noen meter nedenfor meg og jeg dro opp i stedet for ned. Det neste minuttet inntil jeg fant posten følte jeg nærmest hele klynga passerte og jeg kom godt bak i køen på det neste langstrekket til tiende post. Med mye krefter prøvde jeg her å forsere noen plasser, noe jeg klarte greit, men forseringen og det ujevne underlaget bød på vanskeligheter for å lese kartet skikkelig. Da folk begynte å skjene inn mot en post hadde jeg derfor ikke full kontroll, og ?turde? ikke gjøre annet enn å bli med inn å sjekke. Selvfølgelig feil! Og det tok litt tid å lese seg inn også; jeg var faktisk flere hundre meter feil og passe irritert på meg selv. Heldigvis var posten i samme retning som de neste postene, så feilen ble ikke så skjebnesvanger som den i verste fall kunne blitt. Feilen og det at det begynte å skumre gjorde at jeg skjerpet meg om kartlesingen, og de neste postene var derfor ikke noe problem. Rett i ellevte, tolvte, trettende, fjortende, femtende, sekstende og plutselig var det runding. En god del jubel og heiing gjorde at jeg tenkte at vi alle fall ikke var helt hektet av, til tross for en noe rufsete første del.

Etter runding var det ?plutselig? blitt mørkt, spesielt inn den tette granskogen ut av samlingsplass. Jeg så ryggen til Kristian Ruud og ville gjerne kvitte meg med ham før veksling. Med lette steg travet jeg derfor greit forbi ham og fant gaflingsposten min på en tilfredsstillende måte. Så var det duket for et siste langstrekk, dette over en grønn ekkel myr som jeg på individuelt løp uten tvil hadde rundet rundt. Men da klynga dro rett på tenkte jeg som så at det var greit å ha litt følge uti denne etter hvert så svarte natta, og hang meg på så godt det lot seg gjøre. Etter en del banning (av andre løpere, flest finske tror jeg) uti den ?flotte? grønne myra, kom vi oss opp på kollen og posten nærmet seg. I savn av en skrentrekke i det vi beveget oss opp på kollen var jeg noe usikker på nøyaktig hvor jeg var, men fant det dessverre fornuftig å følge klyngen litt til. Der røk to dyrebare minutter. Klynga dro forbi min søte lille stein og ned i et ekkelt lite søkk i stedet. Det var bare å lese seg inn, igjen, og fortsette tilbake opp på kollen og omsider inn i posten, den riktige posten?

Med fire poster igjen skjedde det jeg var mest fornøyd med på hele etappen. Klynga jeg hadde vært sammen med i feil gafling i sted dro langt til venstre. Jeg visste det, men var litt usikker på meg selv allikevel. Ingen lykter foran, bare et lite tog av lykter et godt stykke til venstre, kunne jeg ta feil? Heldigvis stolte jeg på meg selv. Løp sakte og sjekket kompasset hvert femte sekund, minst. Kartet stemte bra med terrenget og posten skulle nærme seg, en liten skrent på nedsiden av en nese. Fikk en liten sving, men følte likevel jeg hadde gjort et bra strekk og gått rett i posten. De siste postene var mer eller mindre ren gamping. Bare å bruke de siste kreftene og komme seg fortest mulig til mål. Sammen med en rekke andre løpere som hadde samlet seg på de siste postene, hadde jeg dermed gleden av å spurte hele veien fram til kartplanken der Geir, med sitt rolige, men noe utålmodige blikk stod å ventet på meg. Jeg var riktignok noe andpusten, men fikk da presset fram noe sånt som ?rett på, mye gafling? før Geir etter få straks var over både stokk og stein. Min jobb var gjort. Langt fra perfekt, men den var gjort. Og vi var fortsatt greit med i stafetten på en 40. plass, snaue seks minutter etter ledende KOK. Så var det bare å se da, om Geir og de andre, ringrever, unge lovende, eller begge deler, kunne innfri og føre Tyrving inn til en av de beste TIO-plasseringene på en god stund. Det var muligheter. Og det var vanskelig. Vil du vite hvordan det gikk videre må du følge nøye med! Det var mørkt og vanskelig, alt kunne skje!

TIO-hilsen Carl

2.etappe Tiomila ? før, under og etter!

Sesongen før Tio-helgen hadde for meg betont seg som ganske berg- og dalbane, med mye usikkerhet rundt det orienteringstekniske og en løpsform som ikke var helt på høyde med de tidligere årene. Jeg kom litt sent i gang med treningen på vinteren og visste at noen Långa-form hadde jeg ikke. Etter diskusjon med UK ble vi enige om at jeg skulle løpe 2.etp. og ikke Långa natten som jeg hadde gjort de siste tre årene.

Jeg var mildt sagt svært spent på hvordan Tio ville utarte seg for meg. Noen på laget før Tio var litt usikre om det var riktig å sette opp meg på denne etappen; Om unge herr Hoff ville mestre orienteringa og orke å følge med rundt i 12 km. Det skulle vise seg at det var intet problem! J

Uka før Tio tenkte jeg mye på etappen jeg skulle løpe, og tenkte på tidligere Tio- og Jukola- løp. Hvordan jeg hadde forberedt meg til de og hvordan jeg løp da. Gode løp hadde jeg gjort tidligere og det var bare å trekke fram de positive tankene fra dem. Dette skulle klare. Jeg skulle bevise det overfor meg selv og ikke minst overfor de andre på laget at jeg var rett mann til denne oppgaven.

Jeg visste at med Carl på 1.etp. kunne det hende at jeg løp ut i tet, eller i hvert fall langt fremme i feltet. Carl var bra med ved runding og jeg var klar! Ventet småtrippende ved kartplanken, jeg var utålmodig. Endelig kom han, etter en bra gjennomført etappe. Carl ga meg noen kloke ord, og det skulle vise at det var gull verdt. Løp ut fra samlingsplass i et godt beite, kroppen og formen kjentes ganske bra ut. Orienteringa, ja hvordan ville den gå?

Langt 1.strekk, og i begynnelsen en del myrer og grønt. Grovkursen var satt, og de var bare å løpe på. Sleit første 2/3 del av strekket med å følge med på kartet, men prøvde å registrere myrene og kryssing av noen høydepartier. Endelig fikk jeg skikkelig kartkontakt, da vi kom inn på en liten sti. Derfra og inn til posten var det bare over det flate partiet. Kursen stemte og der var posten. Det føltes godt å prikka inn den. 2.post greit ut på veien, skrått opp lia, passere noen skrentrekker og så skulle steinen ligge der mellom noen høydepartier. Ut av 2.post tråkka jeg feil og kjente at ankelen holdt på å briste. F?, tenkte jeg, ikke nå ikke i dag. Jeg kjente smerte i foten men merket også at det var ikke veldig alvorlig. Litt halting noen få skritt, men kjente at det ville gå greit. Jeg får løpe det av meg?

Mot 3.post kryssa vi bekken og skulle opp på høyden, til venstre så jeg lysningen av hogstfeltet. Kursen var der også, det var bare å løpe på. Jeg så ingen grunn til ta initiativet i klynga, de foran orienterte bra og farten var god. Det var bare å henge med. Langt strekk til 4. Vi kommer ned på myra og klynga dreier mot venstre. Ok, de velger å løpe på vei rundt. Jeg så ingen grunn til å ikke følge etter. Kommer ut på veien og farten øker noe, det blir litt strekk i feltet, så jeg biter tenna sammen og kjører på. Jeg skulle ikke dette av lasset. Kommer til veikrysset og kursen er satt. Det er lettløpt og flatt og jeg skimter noen andre løpere langt til høyre nede på myra. Noen valgte å løpe rett på. Myra slutter og vi krysser høydepartiet og ura og krysser traktorslepet før vi skal klatre opp hogstfeltet. Kommer opp på flata og jeg og noen andre merker at vi er for langt til høyre. Taper nesten ikke noen ting. 5.post er et kort strekk. Skal ned fra flata og ha en stor stein ved kraftlinja. Vi krysser et lite hogstfelt og ned i noe grønt, nøler litt og ser at jeg er litt for langt til høyre, men finner posten kjapt. 6.post er stein ved kraftlinja (TV-post). Hører at postmannskapet rapporterer nummer. Skjønner at vi er bra med. Hadde sett på kartet at de neste postene skulle bli krevende og mye finorientering. Jeg stempler tidlig på 6.post og legger meg bak en fyr, men merker at jeg ligger litt for langt til venstre og at det går for mye nedover. Han finner posten sin og de andre gjør det også. Angsten kommer? Nei, sier jeg til meg selv. Jeg løper opp på kollen og skimter noen andre lykter som har riktig kurs. Det er dit jeg skal. Ser at de stempler og det er min post. 8.post går greit. De andre lagene har vært på sin post og klynga samler seg igjen ut av 8. Tar kurs og legger meg i feltet, registrerer noe nøling og at farten går ned. Her skal det ikke bommes. Til slutt ser vi posten og vi er ivrige på å få stempla. Ut av 9. raser vi ned skråningen og krysser veien, får drukket litt på væskestasjonen og tar ut kurs. Kommer inn på stien og følger den lengst mulig. Vi tar av fra stien, krysser noen koller og passerer noen steiner. Jeg har kontroll. Det kjennes godt! Da er det bare å holde kursen og løpe gjennom den grønne treffe myrene og myrsiget. Posten spikres. Ut av 10. deler klynga seg, noen løper ned under stuprekka, jeg velger å klatre litt og holder meg høyere opp med noen andre lag. Er innom en gaflingspost, og tenkte for meg selv: Var dette så lurt a? Geir? Vi kaster oss ned igjen og møter de andre lagene på stien i dråget. Tar av stien og skal opp på flata. Vi skimter posten. Ser på kartet at nå er det bare noen få poster igjen før runding. Tar kurs mot 11. og prikker den greit. Kommer raskt ned på jordet etter 12.post og det er bare å kjøre på. Begynner å bli litt sliten, men orker mer?Klatrer opp fra jordet og treffer 13. Vi er et skikkelig beite nå. Det er stemning ved 14.post på brua ved veien. Trappa går greit og vi skal inn i noe grønt, men det er heldigvis noen gule områder der også. Farten går ned og det finorienteres inn mot 15. Får en liten sving på 16.post, ligger litt for langt til venstre men finner posten greit og har ikke tapt noe. Kanskje et par plasser i køen. 17.post er runding og det løpes fort.

Kommer ned mot samlingsplass og jeg hører speaker rope at nå kommer lagene tjugotvå til førtio. Herlig tenker jeg. Har ikke tapt noen plasser, snarere tvert imot. Dette går skal jeg klare. Gjør jeg det, har jeg gjort jobben min. Det er jubel og stor stemning på samlingsplass. Har bare en liten runde igjen nå, men ser at orienteringa kan bli vanskelig. Her må det ekstra skjerping til. Mot 19. løper vi litt for langt til høyre inn i noen grønt. Skjønner at det er noe usikkerhet helt foran i klynga. Har hatt følge med M. Fismen fra Nydalen hele veien, til tross fro at vi har hver vår gafling. Registrerer at jeg må lenger til venstre og ser noen andre lykter oppe på kollepartiet. Jeg dreier og et par til dreier og vi kommer ut av grøntområdet og ser skrenten. Stempler og ser at flere mann stopper opp og skjønner at det ikke var posten deres. Skjønner at her kan det plukkes noen plasser. Ut av 19. har jeg følge med Østmarka. Nydalen er bak, det samme er Bækkelaget som jeg var sammen med ved brua og trappa før runding.

Vi kjemper oss gjennom en helv?.. våt og grønn myr og ser noen lykter til venstre. Skjønner at det var der jeg skulle ha vært. Østmarka og jeg er foran gruppa når vi kommer inn på traktorslepet. Vi krysser noen småkoller inne i grønten og klatrer opp lia og krysser småmyrene rett før 20.posten. Yes! 21. går greit. Tar en rask kurs til 22, og vet at tar jeg den har jeg gjort en kjempeetappe. Jeg hører speaker på samlingsplass. De to neste er førvarning og siste post. Går rett i 22. og det løpes og snubles og jobbes når vi krysser hogsten til 23. Vi kommer over høydepartiet mot siste og jeg ser samlingsplass. Herlig herlig!!! Jeg gir alt inn på oppløpet og får masse jubel, og hører speaker rope opp IL Tyrving som lag nr. tjugotvå.

Jeg fikk god nytte av Carl sine ord, og tenkte at det er ikke noe poeng å si noe annet til Anders som står og venter. Leverer kartet til Anders som er utålmodig, og vet at detta fikser Anders greit eller?.?? Han er stødig på orienteringa og har prestert veldig bra på nattløpene før Tio.

Tenkte at nå er vi så bra med som vi kan. Vet at dette blir en bra stafett for Tyrving, med en sikker Anders og en sikker Holo. Da får Nicholas et godt utgangspunkt ut på Långa? Og så skal Bole ut? Dette må jo gå veien.

?Go Tyrving, Geir ruler på natta!?

3. etappe: Ta den tiden du trenger !!

Kartet finner du her...

Ukene før TIO deltok jeg på 3 nattløp. Prøvde å få inn litt flyt og skikkelig natt-teknikk. Dvs. sikkre, sikkre, sikkre. Jeg har tidligere erfart at bommer man på natta, blir det ofte store bommer. Nattløpene satt som de skulle, så når lykta var ladet opp 3 ganger, kompass og leselys var teipet på batterivesten, bestod ikke oppladingen til TIO 2004 av noe mer. Relevant trening var det blitt lite av, men jeg hadde vært i Sverige før, så jeg følte jeg hadde god kontoll på hva jeg kom til å møte.

For meg er det vansklig å skrive akkurat hva jeg tenker og "føler" før start! Ting går som regel automatisk. 3 brødskiver med nugatti 2 timer før start. Deretter var det å tasse litt rundt på samlingsplass for å riste ut den siste trøttheten av kroppen for så å skifte en time før forventet veksling. Og Geir er til å stole på. Fulgte med på storskjermen og så Geir i en stor klynge. Og den samme klyngen befant jeg meg i da jeg løp ut av samlingsplass, ca 8 min etter teten.

Det første jeg gjorde var å spurte opp i teten av klynga. Tenkte jeg skulle ha en liten utsikt over hvor de første løp. Over det småknudrete og uoversiktlige partiet på vei til 1.post leste jeg ikke mye kart! Lå å løp på kurs og fikk mindre og mindre til å stemme. Køen gikk ikke så altfor fort, men det var hektisk nok til at jeg aldri fikk kommet skikklig inn på kartet! Urutinert og noe jeg aldri skal gjøre igjen! Så da vi kom over et dønn flatt område som jeg forstod var rett før 1.posten og klynga delte jeg i 2 var det beste jeg kunne gjøre å følge den klynga som jeg syntes løp i mest riktig rettning. Det var selvfølgelig feil og på de 2 minuttene jeg brukte på å komme meg til og ut av min 1.post var klynga borte. Det var kølsvart og ingen mennesker i skogen... ikke akkurat som vi var blitt fortalt om på forhånd. 2 minutter tidstap på en 10etappers stafett er ikke mye tenkte jeg, og det er en helt riktig tankegang! Var ikke altfor leimeg for miste av følge og når jeg var forlatt til meg selv kunne jeg gjør ting som jeg kan. Herfra og inn satt retningen og postene lå der de skulle. Veivalgsnøttene var løypa klinisk fri for. Nattorientering er ikke så vansklig bare man tar den tiden man trenger. Til førstepost kunne jeg med fordel tatt meg noen sekunder ekstra.

Jeg så lyset igjen etter 87 minutter løping. Spurtet som en gud og sendte ut Øystein Holo på den korte 4.etappen. Senere viste resultatlista at jeg kun hadde tapt 3 plasser og 4 minutter til teten. Klynga jeg løp ut i hadde blitt splittet opp iløpet av etappen og Øystein løp ut i natta med brikke og kart, sånn passe alene, men med ett og annet lys foran og bak seg.

TIO2010 - Anders Tiltnes

4. etappe: etappen der alt skulle gå greit.

Tio 2004 - hmm - skal skal ikke - jo jeg har lyst! Jeg kan ikke gi meg etter bare 22 Tiomila. Spørsmålet er bare om jeg vil være god nok til å komme på laget. Unggutta har begynt å bli så innmari gode at jeg må jeg skjerpe meg i forhold til tidligere. Siden vi overtok "nytt" hus og flyttet i januar så startet forberedelsene først i februar. Mindre tid til trening gjorde at jeg måtte satse mere på spesifikk trening, dvs. mere løping og mindre skigåing. Mitt "hemmelige" våpen i vinter skulle være "smug-barmarkstrening": sjekke når det var fjære sjø, ut å løpe på dagtid mellom Vækerø og Snarøya. Ved Munkebakken (ved Fornebu) var det noen sydvendte bakker som ble tidlig bare - opp og ned, opp og ned. Synd at snøen gikk så tidlig i år...

Første tur med kart og kompass iår ble Ås by Night and Fog Cup rett før påske. O-teknikken "sitter" ikke akkurat kjenner jeg. 2. turen ble ÅbNFC igjen - denne gangen er det Tio-uttagning. Yes! Jeg banket mange nok fra Tyrving til å være "inne" på laget. 3. tur er uttagning igjen, denne gangen Tyrinatta. Jeg løper meg ikke ut av laget og føler at jeg er med.

Siste uke før Tio var planen å finpusse natt-o-teknikken ytterligere for å få inn god-følelsen samt å lure kroppen litt opp i form. Dessverre ville ikke helsen være med på dette og det ble bare et par lete joggeturer. Jeg hadde derfor ikke den rette følelesen på vei til Tio. Troen på egne evner var lavere enn nånsin, men det kunne jeg vel ikke si bort? Jeg får håpe det "årner sæ" - det har jo gått bra før.

Litt panisk o-teknisk trening på lørdag hjalp ikke på selvtilliten - moral: ikke tren på dårlig kart rett før!
Så nærmet løpet seg - oppvarming ble det så som så med da magen hadde egne planer. Og så kommer Anders Tiltnes ut av natten - denne gangen var jeg der når han kom inn! Jeg er i gang.

Jeg ser at 1. posten ligger i det mest fryktede området på kartet. De 4 andre som løper ut samtidig med meg løper fortere enn meg. Jeg får litt panikk (nybegynnertabbe). Er det så dårlig fatt med meg? Jeg frykter bushen rett på mot 1. og tenker at jeg vil prøve å runde litt til venstre for bushen. To av de andre løper samme vei. De løper fort. Jeg prøver å holde samme fart. Jeg klarer å følge rent løpsmessig - men - hvor er jeg? Hvor skal de? De skal ikke samme vei som meg - tabbe. Jeg prøver å lese meg inn men det er diffust og bushete. Jeg får bare fortsette til jeg ser noe jeg kan lese meg inn på. Etter noen minutter finner jeg ut hvor jeg er etter ytterligere noe tid finner jeg posten.

Her kommer det flere løpere og siden 1. sikkert var gaflet så skal de ihvertfall ha samme 2. Selvtilliten er på bånn. Henrik Ottesen fra Fredrikstad kommer rasende bakfra. 2., 3. og 4. går greit. Vi er 4 stk samlet: Henrik, meg og 2 til som babler ivei på finsk. På 5. forsvinner Henrik på kort gaffel. Jeg og finnene har lang. Mot 6. løper de så teit at jeg finner min egen vei. Var nå dette så lurt? Ensam stryker jeg forbi steinen uten å oppdage den. Jeg er ikke 100% sikker på hvor jeg er så det tar litt tid før jeg innser at jeg må tilbake. Når begynte de å gjemme postene sånn på Tio?

Nu børjade det å dra ihop seg i skogen. 7. var egentlig vanskelig men den gikk lett. 8. og 9.: varvning. 10. og 11. gikk lett. Mot 12. begynte det å bli en stor klynge. Baksing i bush og vann. Posten satt der den skulle. Stempling neste ------- tiden står stille -------- HVOR i H...... ER BRIKKEN? Tankene flyr gjennom hodet mitt. Skal jeg begynne å lete etter den? Sjansen for å finne den i mørket på et 600 m langt strekk anså jeg som lika med noll. Var det ikke slik at man kunne stemple på gamlemåten i reserveruten hvis noe gikk snett med brikken? Jeg gjør det - de har jo registrert på postenhetene at jeg har vært der.

Mot neste post virrer jeg uten kontroll men den er heldigvis lett. Jeg ser at klungan har løpt fra meg. Her gjelder det å gi alt på de siste postene mot mål for at Nicholas skal få gleden av å løpe fra noen. Som tenkt så gjort - jeg greier å komme i fatt enden på klungan før veksling.

Så bærer det avsted til det som skulle ha vært brikkeavlesning. Jeg har jo ikke noen brikke lenger så jeg må "gå på rødt". Her får jeg den triste beskjeden om at vi blir disket selv om jeg aldri så mye har stemplet i reserveruter. De kan nemlig ikke vente med å sette opp resultatlistene til alle postene har blitt tatt inn fra skogen. Men vi fikk lov til å løpe resten av stafetten.

Neste år skal også Tyrving bruke en slik innretning som en kan skimte på håndleddet til Jarkko Houvila på side 11 i Veivalg 3-04. Og som Simone Luder har på side 9.

Øystein Holo

5. etappe: Långa.

Långa på TiO. Jeg hadde tenkt på denne etappen ganske lenge. Fikk prøve meg på den lange natt etappen på Jukola i fjor, noe som i og for seg gikk greit. Jeg følte selv jeg hadde løpt en grei etappe, men det var en slik dag/natt der sekundene bare renner bort og krattet virkelig er ute etter deg. I løpet av vinteren hadde jeg trent bra og når våren nærmet seg følte jeg meg fysisk klar for en långa. UK hadde nevnt at jeg var aktuell og jeg sa ifra at jeg var klar. Det virket som om Torbjørn også ville ha långa, men jeg håpet i det lengste jeg skulle få den.

Etter uttaket var klart var det med skrekk blandet med fryd jeg forberedte meg til å løpe. Natt øktene i ukene før begynte forholdsvis dårlig, men o-teknikken stemte bedre og bedre fram mot avreise. Lykta var ladet, pennlykt med nye batterier festet på selen sammen med reservekompass. Alt var klart.

På samlingsplass gikk dagen rolig for seg med ungdoms- og dame stafetter. Noen timer før herre starten satte jeg opp mitt medbrakte telt og la meg for å sove et par timer. Jeg stod opp omtrent samtidig med at Carl kom inn fra første og dro tilbake til teltet for å spise litt og begynne å gjøre meg klar. Jeg fikk snart vite at vi hang bra med. Det blir et bra TiO tenkte jeg for meg selv.

Jeg begynte å varme opp en halv time før Holo skulle komme inn hvis han holdt teten. Det kom han jo nesten til å klare tenkte jeg. I det de første lagene begynte å veksle trakk jeg ned til vekslingsfeltet. Der ble jeg joggende fram og tilbake, mens jeg ventet på at Øystein skulle bli meldt. Det ble han jo aldri... tiden gikk. Jeg ble mer og mer nervøs. Tenkte at nå må han ha passert, det er bare jeg som ikke er oppmerksom nok. (Han ble jo selvsagt aldri meldt siden han ikke hadde med brikken sin lenger, men det kunne ikke jeg vite.) Plutselig så jeg en Tyrving trøye fyke over broen. Yes, tenkte jeg, endelig skal jeg ut. 27 minutter bak teten, tja hva gjør vel det. Vi på laget hadde på forhånd avtalt å si noe positivt over planken, men alt jeg fikk høre var ?Faen!?. Jaja, tenkte jeg, det kan da ikke være så ille (lite visste jeg...).

Ut mot startpost brettet jeg opp kartet og så på løypa. Den så ikke så ille ut der den slynget seg rundt på 15:000 kartet, og jeg gledet meg. Første så litt vanskelig ut, et kortere strekk en de tre første etappene hadde uten noen oppfangende detaljer før posten. Rakk å få med meg at det var et langstrekk på over 3 km til andre og så et greit veivalg rundt på vei mesteparten av strekket.

Så bar det ut i skogen. Det var flere løpere rundt meg og vi satte alle av sted på grovkurs mot første. Det var vanskelig å følge med på detaljene og jeg så en mulighet til å dra litt ut av det grønne og følge en vegetasjonsgrense videre i retning posten. Siden de andre dro mot høyre i stedet for venstre begynte jeg å lure på om de hadde samme etappe som meg eller ikke. Jeg bestemte meg for å løpe mitt eget veivalg mot første så fikk de andre ha det så godt. Det var ikke lett, men etter litt forsiktig orientering satt posten som den skulle. Jeg så klynga komme inn fra høyre, de hadde nok bommet.

Ut fra posten la jeg på sprang mot veien. Det virket som om klynga hadde tenkt seg i samme retning til å begynne med, men etter hvert så jeg lysene gli lenger og lenger til høyre. Jeg kom inn på veien og satte opp farten, mens jeg leste på resten av løypa. Jeg var blitt mutters alene, men var sikker på at det var et godt veivalg så jeg sto på og koste meg der jeg sprang. Posten lå der den skulle og jeg så ingen andre i nærheten. Fortsatte mot tredje. Her ble det en liten sleng og noe nøling, men jeg fant posten etter et tidstap på i underkant av minuttet. Fjerde var drikke- og melde post, ingen sa et ord i det jeg stemplet, tok litt drikke og løp videre. Kort til femte. Spikret. På langstrekket til sjette krysset vi løperene på vei til andre og jeg så lys fra andre lykter enn min egen for første gang på lenge. Fikk et glimt av J. Ivarson halvveis på strekket og tenkte på hvor mye lenger han hadde igjen enn meg J. Inn mot posten så jeg et par lykter i det fjerne. Disse passerte jeg på vei mot sjuende post som var ny drikke post. Her var det noen som sa: ?Bra kjempet? til meg i det jeg dro videre.

Jeg så en klynge bak meg på vei til åttende post og lot de ta meg igjen inn mot posten. En tilsynelatende råpigg Øystein P. for NTNUI dro feltet. Jeg hadde allerede bestemt meg for hvor jeg skulle løpe på langstrekket til niende og når Øystein la i vei i riktig retning ble jeg med. Det ble med et par andre, men de datt fort av. Resten av klynga hadde andre planer og dro lenger til venstre. I det vi kom ut på noen jorder midt på strekket bestemte Øystein seg for å bli med klynga som vi skimtet på andre siden av det åpne. Jeg var usikker i noen sekunder, men bestemte meg fort for at jeg var lei av å løpe alene så jeg la i vei etter Øystein. Vi klarte akkurat å ta igjen de siste i klynga i det de forlot det åpne. Vi avanserte noen plasser inn mot posten, men var fortsatt ganske langt bak i det klynga stoppet opp og alle begynte å gresse rundt. Vi hadde funnet en post, men den var ikke vår. Jeg så fort hvor vi var og dro ned mot posten vår og P ble med til posten med resten av klynga på slep. Så fulgte et par kortstrekk der jeg lå som nr. 2-3 i klynga på strekkene, men stemplet først på postene. Veipassering og drikkepost. Begynte å bli litt sliten, men hadde knapt ¼ av løypa igjen. Stå på, tenkte jeg. I den bratte lia ned mot Bråviken var veivalgene kanskje ikke de beste, men det gikk fort i klynga. Vi tok igjen en klynge til og plutselig hadde jeg mange rygger å passere. Inn mot posten før brua over veien dro hele klynga ned på veien som det var forbudt å løpe på. Det er klart raskere enn å løpe i terrenget så jeg kom til å miste klynga hvis jeg ikke løp på veien jeg også. Samvittigheten min tvinger meg av veien tidligere enn nødvendig og jeg falt noe tilbake i klynga. Jeg var fortsatt ganske pigg og tenkte at disse plassene kan jeg ta på de siste strekkene. Så feil kan man ta... Grønt og ufyselig er det eneste dekkende for de siste tre strekkene og mye krefter gikk med til å ta noen få plasser i køen. Ned mot siste og i oppløpet passerte jeg flere lag og jeg vekslet blant de ti første i klynga. ?Plasser från tjugenie og oppåt? sa speaker. ?Bra?, tenkte jeg, ?da har jeg løpt opp noen plasser?. ?Gå rett i alle? klarte jeg å hikste ut til Christian i det han får kartet. Sliten vandret jeg bort til brikke avlesning. Fornøyd, dette har jo gått riktig bra, tenkte jeg.

I avlesningsteltet fikk jeg imidlertid et sjokk. ?Du må nok gå i rød utgang?, sa damen som styrte PC?en. Vantro stirret jeg på henne. Dette kunne ikke være sant. Hele den gode følelsen gikk i oppløsning; Jeg var DISKET. Jeg så på henne og hun gjentok at jeg måtte ta rød utgang. Jeg tuslet bort til neste telt og de leste av brikken min, igjen. ?Hva er feil?? Spurte jeg resignert. ?Din etapp nummer fyra saknast? sier de. ?Hva er jeg ikke disket likevel? tenkte jeg med en gang. ?Så jeg har stemplet riktig? spurte jeg. ?Ja?, sa de, og jeg rettet ryggen. ?Jeg skal få fjerdeman til å komme hit?, sa jeg, ?han har jo kommet i mål siden han ga meg kartet mitt?, fortalte jeg dem. De nikket og jeg fikk gå videre. Fornøyd igjen, men det er klart at stemningen ikke var så høy som før.

Neste år...

TiO hilsen; Nicholas

6. etappe: Pojksträcka for første gang.

O-teknikken satt heller ikke helt som den skulle heller på uttaksløp og trening i ukene før tio. Likevel kom godfølelsen. Jeg hadde tro på laget, og selvtillit til å føle meg trygg på at jeg kunne gjøre en bra jobb på en kort ekstra vanskelig etappe midt i svarte natta. Jeg lå i teltet og halvsov mens de første etappene gikk. Carl var der, digg. Hoffern meldt i klynga, dette går vegen. Anders mistet klynga, men han kommer seg nok bra rundt. Så sovnet jeg litt og fikk vite at Øystein hadde tapt noe når jeg våknet igjen. Vel vel desto større grunn til å
kline til og vise hvordan tionatta skal takles. Jeg tasset rundt på samlingsplass og fulgte med på at Jarko løp fra alt og alle i tet på longa. Speaker mente at kanskje ingen andre ville gå rundt på under 2 timer. Etter 1.50 var jeg på plass i vekslingsfeltet og prøvde å finne ut om Nicholas var meldt. Godt innpakket i overtrekkstøy begynte jeg å titte mot siste post selv om det bare hadde gått snaut 2 timer og jeg ikke hadde hørt noen melding. Der kom en bra klynge. Der hadde vært fint å være, men jeg må vel vente lit til, eller. Oj svarte. Der er han, og jeg må kle av meg! Klærne vrenges av i flere lag og jeg når planken sekunder før Nicholas rekker meg kartet og så er jeg i gang. Gjennom grønt-området mot første går det i slalom så kvister og søle skvetter annenhver veg. Alle løper og noen leser kanskje kart. Jeg leser kompass. Etter en stund blir
det åpent og det går oppover. Et kjapt blikk på kartet, og jeg er med. Lar kø være kø og gjør min greie inn mot posten. Til venstre ser jeg Jan Sverre Edstrøm for Bækkelaget. Han er en stødig mann, ham kan jeg bruke. Roper kode og får positivt svar. Like etter stempler vi og setter av sted mot andre. Nok en gang i egen trase - nå med en kort kø på slep. Passerer en gaflingspost og spikrer min egen. Jess! 3. går greit og 4. er TV-post. Løper etter lyskasterne og konstaterer på klokken at jeg har ca 13 minutter, samme som teten hadde på 4.etp og et par minutter bedre enn Petter T i tet på min. Dette lover bra. Kort gafling på femte. Nå er mesteparten av klynga hektet av, inklusive Bekkelaget og NTNUI. Ser noen lykter et stykke frem og legger på et ekstra gir for å få kontakt. Hvorfor i h%¤# skal de OVER toppen av denne kollen. Har ikke nok å gi i bakkene og må gi opp jakten. Fortsetter forsiktig alene til neste post og
begynner på kurs mot syvende. Husker at det hadde vært forvarsel til publikumsposten tidligere. Da må dette være fellespost, så da kan jeg bruke tråkkene og bare sjekke kursen. Tråkkene deler seg mange ganger og på en åpen knaus stopper jeg og leser meg inn. 30 meter til venstre skal
posten være. Jeg elsker å ha den magefølelsen på natta. Løper ned i skogkanten til venstre, men ser verken stein eller post. Fillern. Sjekker kartet igjen og løper noen meter lenger opp. Fortsatt ingen ting. Hvor ellers kan jeg være? Finner en annen knaus forbi posten og begynner tilbake. Ingen ting stemmer. Etter et par minutter tar jeg meg ut til den store hogsten og leser meg inn. Da må jeg jo ha vært rett første gang likevel, da, og ganske riktig: På neste forsøk var den der 5-10 meter
lenger ned. Nå er jeg skikkelig irritert. Blir unøyaktig med kursen og løper rett i startpost istedenfor varvning, unødvendig. Ombestemmer meg mhp vegvalg 3 ganger på kortstrekket til tiende og sklir forbi ellevte med 20-30 meter uten å se den. Til og med tolvte, på tårnet på toppen av
verden, greier jeg å bomme på. Når det først går galt så går alt galt, men jeg biter sammen og løper det remmer og tøy kan holde mot de to siste postene og mål. Konstaterer at jeg har holdt plassen sånn omtrent på tross av skuffende løping. Morten hadde bedt meg om å ikke komme inn alene, så han kunne få følge på sin ugaflede 7.etp. Jeg hadde en mistanke på forhånd om at jeg ikke kunne innfri dette. Har en tendens til å havne alene fordi jeg er for selvstendig inn i postene, og ganske riktig, jeg sendte Morten ut mutters alene på sin etappe med klar beskjed om å orientere kaldt og sikkert. Om han greide det? Det får du vite i neste avsnitt av beretningen.

I min 17. TiO-milastart fikk jeg for første gang løpe kortere enn 10km. Opplevelsen ga ikke nødvendigvis mersmak, men revansjelysten er stor, så jeg melder meg nok på til en nattgafling neste år også...

Christian

7.etappe: den korte ugafflede nattetappen

Rundt juletider var målet å være lagleder på TIOmila. Et mål som var akkurat passe lavt til at jeg viste jeg ville oppnå det. I januar trente jeg mer og bedre enn jeg noen gang har gjort, uten at det endret min passe lave målsetting. Hele februar og mars tilbrakte jeg i Spania, Frankrike, Sveits og Danmark. 29.februar var det konkurranse i Sevilla, og jeg fikk være med på å ta femdobbelt med Tyrving. Selv om konkurrentene neppe var de beste, var det en opplevelse som førte til at jeg begynte å sette meg litt høyere målsetting. Klubbfølelsen og samholdet i laget var de viktigste grunnene til det. Det var derfor jeg hadde lyst til å løpe TIOmila igjen på 1.laget til Tyrving. Det var da jeg bestemte meg for å bli stafettløper…

Det er alt for få stafettløpere i Norge. I Sverige og Finland er det mange som først og fremst satser på de store stafettene, og da blir de gode på akkurat det. Noen stafettløpere har vi nok hatt i Norge også, og i dag har vi slike stafettløpere først og fremt i Halden og KOK. I Tyrving har vi en stor stafettløper. Han heter Geir Hoff, og er først og fremt TIOmila- og Jukolaløper. Før årets TIOmila har Geir vært mitt store forbilde. I hvert fall de tidligere stafettprestasjonene hans. Jeg må innrømme at jeg aldri trodde at han skulle komme i form til å gjøre et nytt stort løp i år, men jeg er fryktelig glad for at jeg tok så feil.

For å kunne løpe sikkert på natten i TIOmila viste jeg at det var to ting jeg måtte trene på. Det var stafettløping og det var nattløping. Allerede på SpringCup følte jeg at jeg hadde tempoet til å være med langt fremme i en stafett, og jeg viste at på TIOnatta går det ikke på langt nær så fort. Med stafetten på JK og Tyrinatta fikk jeg også flyten og selvtilliten på stafett, og på Tyrinatta dessuten viktig selvtillit på nattløping ettersom det er en nattstafett. Sammen med sikker nattløping på en rekke andre natt treninger følte jeg meg nå godt forberedt til TIOmila.

For min del var det veldig viktig at Siri ble med som lagleder, for det sparte meg for en del arbeid. Jeg viste at hun ville gjøre en god jobb, så da var det bare å overlate det meste til henne og prøve å slappe av og få optimal oppladning på bussen bortover. For meg er bussturen en viktig del av TIOmila. Det gir den rette TIOfølelsen. På fredag kveld hadde vi lagmøte. Etter fadesen i vårstafetten hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle høre på det jeg ikke ville høre. Man trenger ikke å få med seg alt for enhver pris, men heller plukke med seg det som er viktig for en selv. Siden det kanskje er noe annet som er viktig å høre for andre løpere, satt jeg mye av møtet og tenkte på helt andre ting (jeg syntes det var en bedre løsning enn å avbryte med å sitte og si ko-ko når det var noe jeg ikke ville høre). Det som var langt viktigere for meg snaue 24 timer før jeg selv skulle i ilden var å få en tur i terrenget. Siden det var et kart i tilknytning til overnattingsstedet tok Anders og jeg på oss hodelykt og løp en times økt, og prøvde å finne de detaljene noen hadde tegnet røde ringer rundt. Flyten var bra, det meste stemte og jeg gledet meg til TIOmila. Jeg tror denne økten var det smarteste jeg gjorde rett før TIO.

Lørdagen gikk som den pleier å gjøre. Jeg fulgte med på ungdomsstafett og damestafett, og ble enda mer motivert av det ungdommene presterte. Jeg fikk den rette TIOfølelsen, spiste mat (dvs brød eller pasta) på de tidspunktene jeg hadde planlagt og satt mer enn jeg noen gang har gjort (de erfarne TIOløperne sier at det er viktig å ikke gå for mye rundt, og det tror jeg faktisk de kan ha rett i). Utpå kvelden satte vi kursen mot overnatting på vandrerhjem, og litt over åtte var jeg i seng for å prøve å få meg noen viktige timer med søvn. Den første timen jeg lå der føltes som en hel natt. Jeg hadde puls over 60, var så nervøs at jeg hadde vondt inni meg og klarte ikke å la være å tenke på det som skulle skje kl.03.02. Det er om kvelden de negative tankene kommer, og derfor er det viktig å få sove akkurat da. Det var Åsa, kjæresten til Torbjørn, som hjalp meg ut av den onde sirkelen. Kl.21.15 ringte mobilen til Torbjørn. Det var Åsa som lurte på om vi hadde lagt oss. Ettersom vi hadde det ble det ikke mye til samtale, men det førte til at jeg endelig fikk sove. Takk Åsa!

Kl.00.30 pep vekkerklokken og jeg stod opp. Kledde på meg o-tøy og gikk for å spise. Vi fikk ikke inn TIOmila radioen, så jeg satt der i tussmørket og spiste åtte limpar med syltetøy. Litt over ett klarte jeg ikke å vente mer, og ringte til Siri. ”Vi er en halv time bak, rundt 40.plass” var det jeg fikk vite. Litt dårligere enn jeg hadde håpet på, men rundt der vi forventet å være. Da var det opp til oss som var igjen å plukke noen plasser. En halvtime senere satt Torbjørn og jeg i bilen på vei til samlingsplass. Vi fikk med oss på TIOmila radioen at Jarko hadde løpt fra alle på longa, og at ledelsen nå var på 17.plass. Da var det kanskje muligheter for oss rundt 40.plass å plukke noen plasser.

Nicholas kom inn etter longa og hadde løpt en god etappe. Det var Boles tur, på en etappe som burde passe han bra. Vi fikk vite at vi kanskje var disket, siden Øysteins brikke lå et sted uti skogen. Jeg brydde meg ikke så mye om det. Ble vi disket så ble vi disket. Det var ikke noe mer jeg kunne gjøre med det, annet enn å løpe så godt som mulig som om vi ikke var disket. Det var dette jeg hadde gledet meg til, og jeg var i godt humør. En mistet brikke skulle ikke få ødelegge for sjansene til å løpe blant de 40 beste i TIOmila. En snau time før jeg skulle ut begynte jeg å varme opp. Det var stjerneklart og ikke alt for kaldt. Alt lå til rette for en fin tur i skogen.

Litt senere stod jeg i vekslingsfeltet, klar til å gjøre min del av jobben. Det var vanskelig å få oversikten over hvilke lag som var på vei inn, og derfor ble det dårlig med oppvarming de siste 5 minuttene før jeg skulle veksle. Men siden jeg hadde varmet godt opp den siste timen var ikke det så farlig. Jeg bannet stygt da både Bækkelaget og NTNUI kom, uten noe tegn til Christian. Den klyngen skulle jeg gjerne vært med i, men det kom sikkert gode lag lenger bak også. Et par minutter senere løp Christian over broen, og jeg kastet overtrekksjakka og luen. Jeg fikk kartet fra Christian og satte kursen for startpost, som jeg denne gang var helt sikker på hvor var. ”Løp rolig og sikkert så tar du dem” ropte han etter meg. Det var vel ikke akkurat det vi hadde blitt enige om å si i vekslingen? Det med sikkert var greit, det hadde jeg bestemt meg for helt av meg selv. Om jeg tok dem var ikke opp til meg, og rolig… Nei, her skulle det løpes!

Det eneste jeg ville høre da jeg løp ut var at jeg skulle gå rett i postene. Det vil si at det måtte gå sikkert. Men det måtte også gå så fort som mulig uten at det gikk utover orienteringen. Det er ikke noe poeng å løpe rolig hvis man ikke løper sikrere av det, og man trenger ikke å løpe noe sikrere enn at man går rett i alle postene.

Jeg løp passe fort til startpost. Uten å stivne, men fort nok til at jeg fikk ryggen til Tisvildehegn. Den ryggen fikk jeg imidlertid ikke mye bruk for. Han stoppet på startpost, lot meg løpe først og la seg i rygg. Jeg tenkte at han neppe var noe å spare på, og bestemte meg for å ta det litt rolig til 1.post. Den lå på en hvit kolle i et grønt myrete område, og så rimelig vanskelig ut på natta. Jeg krysset en myr, hadde kontroll inn i grønten og løp på kurs mellom tette busker. Kollen kom midt på kursen og jeg hadde fått den starten jeg håpet på. Andrestrekket var et litt lengre strekk der jeg hadde muligheten til å løpe ut på kraftgata. Jeg regnet med at det var raskere rett på, men følte meg ganske alene i den mørke natten og tenkte at det ikke var noen grunn til å ta noen sjanser. Jeg løp ut på kraftgata, og løp på det jeg orket for å bli kvitt dansken. Men dansker er gode til å løpe, selv om de ikke alltid er like gode til å orientere, så det forsøket var ganske mislykket. Jeg så noen lykter opp i åsen til venstre, og tenkte at det var noen som hadde valgt å løpe rett på. Jeg hadde full kontroll da jeg tok av fra kraftgata, og løp litt for fort til at jeg hadde full kontroll innover et knudrete område mot posten. Som jeg hadde håpet traff jeg posten ide en annen løper stemplet, og det gjorde posten ganske enkel. Løperen foran meg løp for Espoon Sunta, og hadde gått ut et snaut minutt før meg. Den neste posten var veldig enkel, siden den forruten å ha en oppfangende kraftledning rett før var opplyst av hensyn til TV kameraene. Da var det bare å løpe det man orket, og det fortsatte jeg med de neste strekkene også.

Jeg viste ikke hvem jeg hadde bak meg, men registrerte at det ble flere lykter på slep. Jeg antok at dansken var der. På det neste lengre strekket, til 5.post, tok OK Linné kommandoen. Det var jeg glad for, for inn i posten var det litt knudrete. Jeg hadde stort sett kontroll på hvor vi var, men ikke helt på hvor vi skulle. Da tempoet roet seg nok til at jeg skjønte hvor vi var på vei, var vi dessverre allerede nesten på 6.post. Det skjønte Espoon Sunta også, og vi løp så fort vi kunne til 5.posten. Jeg stemplet først, men sleiven hadde kostet oss et minutt. Det var unødvendig, så jeg bestemte meg for at det bare var jeg som var god nok til å orientere i klyngen. Det til tross for at OK Linné trolig var mange hakk bedre enn meg i svensk knudrete terreng. Jeg fikk ligge først et strekk. Så bestemte tre andre lag seg for å løpe forbi meg. En av de var dansken. Han lå aldri først og aldri sist i klyngen, men konstant som nummer to eller tre. Jeg så meg tilbake og så at det var helt mørk bak. Vi hadde blitt en klynge på fire.

Nesten to strekk klarte svensken og finnen å gå rent. Jeg ble tidvis hengende ganske mange meter bak, men hadde kontroll og var fornøyd med det. Da vi nærmet oss den beryktede broen og 8.post nølte de andre, og jeg fikk igjen lov til å ta kommandoen. Jeg holdt høyt tempo og gikk rett i de neste postene. Ned trappen etter broen prøvde jeg og rykke, og fikk ganske mange meters luke. Det var tre poster igjen til varvning, og jeg fikk ligge i fred forran alle disse postene. Men orienteringen var vanskelig nok til at klyngen min klarte å løpe meg igjen, og bortover gress slettene over samlingsplass ble jeg passert av de mer løpssterke utlendingene. OK Linné la seg igjen først, og syntes jeg var fint for den siste sløyfen så vanskeligere ut enn den første. Jeg lå bak og hadde kontroll, og registrerte at vi passerte OK77 på min etappe og en stor klynge på 20-30 løpere på en annen etappe. Inn mot tredje siste bestemte jeg meg for at det var på sin plass å kopiere Jostein Andersen fra 1.etappen til KOK. Jeg forserte i køen og stemplet først på posten. Vi satte opp tempoet over hogsten mot nest siste, som jeg viste var TV post. De store reklameseglene var lette og se, men de andre strøk rett forbi posten. Jeg la meg litt bak og listet meg inn til posten. Ut av posten møtte jeg de andre, og det var også mange andre lykter rundt meg. Jeg spurtet det jeg maktet mot siste post. Kursen stemte bra og jeg gikk rett i posten. Torbjørn hadde gitt beskjed om at jeg skulle rykke fra klyngen inn mot veksling. Dessverre har jeg ikke vært på noen friidrettstreninger i vinter, og på oppløpet kom både svensken og dansken og passerte meg. Mot vekslingsplanken passerte jeg dem igjen, og dansken som hadde hengt som et slips hele veien og gjort alt riktig (hvis oppgaven var å henge seg rundt etappen) gjorde sin første feil. Det var nok til at Tisvildehegn ikke fikk ryggen til Torbjørn ut.

Jeg var inne i trioen som strakte seg fra 37.-39.plass, hadde løpt opp tre plasser og holdt stipulert etappetid for teten. Jeg hadde gjort det som var min oppgave. Å løpe en jevn og sikker etappe uten noen store feil. Nå var det opp til mer løpssterke Tyrving-løpere på slutten å sørge for at vi ble topp 40.

Morten

Det lysner

Var nok ikke helt våken da jeg kom til TC, så jeg tok en liten runde for å våkne. Kikket litt på listene og oppdaget at noe var galt med 4.etappen. Mistankene ble bekreftet i teltet, vi var mest sannsynlig disket. Ergelig tenkte jeg, men enda værre om jeg lar det påvirke løpet mitt og fortrengte tanken. Vi lå rimelig godt an, så det ville bli en bra erfaring uansett. Regnet med at Morten var inspirert av den gode løpingen og ville levere et kanonløp, så jeg var tidlig på plass i vekslingsfeltet. Ikke lenge etter kom NTNUI som vi hadde vært sammen med et par etapper tidligere og oppvarmingen ble lagt nærmere kartplanken.

Det begynnte såvidt å lysne i horisonten og jeg håpet solen snart ville titte opp over trærne og gi meg lys i skogen. Så kom Morten, omtrent akkurat da han var ventet. Fikk kartet over planken og starten postjakten. Dette skulle bli min beste TIO-etappe ever. Hovedoppgaven min var å ha kontroll hele veien, ikke bare løpe på kurs for så å forsøke å lese meg inn. Men allerede på førststrekket holdt det på å gå galt. Tenkte bare rett på, og der var de mye grønt. Tapte fort kartkontakten, men konset på å holde kursen og prøvde hele tiden lese meg inn. Heldigvis gikk det greitt, og selve posten var grei. Starten ble tross alt ikke så ille som jeg en stund fryktet, men et lite tilbakeslag kom likevel. Da jeg under oppvarmingen hadde sett for meg en etappe der solen raskt ville lyse opp, var det med skuffelse jeg registrerte at luften begynnte å fylles med fuktighet. Ikke tåke, ikke regn, men sludd!!! For en skuffelse. Til andre var det bare å cruise på kursen fram til kraftledningen. Og da OK Linnè med Troeg kom i høyt tempo hang jeg meg på. Tidlig på tredjestrekket måtte jeg slippe ryggen i det steinete og rufsete terrenget. Kontrollerte med førstehjelps-stasjonen halv-veis på strekket og fortsatte i bra driv. Men mens jeg fulgte merkebåndene langs et privathus ble jeg dratt litt ut av kurs og mistet igjen kontrollen på hvor jeg var. Tok det ikke helt alvorlig, da jeg skulle helt til kanten av platået og følte meg sikker på at der ville jeg lese meg inn(noe jeg forsåvidt gjorde, bare dumt det var 2-300 meter for langt til høyre) og finne posten.

De neste strekkene var rimelig greie og jeg følte flyten var på gang. Gikk ikke helt reint, men var fornøyd sålenge jeg ungikk de store tidstapene. Etter kryssing av hovedveien for andre gang begynnte det for alvor å lysne, så jeg bestemte meg for å skru opp tempoet et par hakk. Passet egentlig bra å gjøre det akkurat der, for det var morgenens første skikkelige langstrekk. Følte jeg fant bra traseèr og kontrollerte hele veien. Likevel ble det en ny middels stor bom (drøye minuttet tenker jeg), og jeg tok litt tak i meg selv. Forlot samtidig det småknotete terrenget og kom inn i den flate raske delen av løypen. Speedet opp ytterligere et par hakk og gikk rett i de neste postene. På langstrekket tilbake mot runding ble det litt unøyaktig kursløping og dermed noen meter løping langs sperret område på tvers av streken. I tillegg ble det en stygg kryssing av grøntområdet. Men med full kontroll inn mot posten (i høyt tempo) må jeg likevel si meg fornøyd med strekket. Selve pannlampan var litt løs i strikken og hadde falt av flere ganger, så da Morten stod ved gjerdet på runding kvittet jeg meg med unødvendig balast.

Siste lille sløyfen gikk uten store problemer og da jeg etter 70 min løping kunne sende Balchen ut på nest siste var det liten tvil om at jeg hadde gjennomført min beste TIO noensinne. Det hadde begynnt å lysne, både i skogen, for Tyrving og for meg på TIO.

Torbjørn

9. etappe- Lyst og fint…

Klokken er 21.00 lørdag kveld, Carl er ute og løper i de etter hvert så mørke skoger. For meg er det på tide å slokke lyset, og få seg 6 timers søvn før Siri ringer for å vekke meg. Kristin ligger i overkøya og er ferdig med årets tio, for meg er det nå det begynner. Tio- natta er ikke som andre netter. Helt siden jeg kom til Tyrving har jeg løpt en av de to siste etappene og brukt det meste av natten på hotell for å sove, men det er lettere sagt enn gjort.

Plutselig våkner jeg, er lys våken og på vei ut av senga da jeg sjekker klokka. 23.30, jeg har sovet i ca 2 timer og likevel er jeg klar til å løpe. Kjenner på kroppen at spenningen er høy og at jeg er egentlig er mer nervøs enn hva jeg trodde, men det er ikke annet å gjøre enn å legge seg igjen.

Så skjer det igjen, med et rykk våkner jeg og nå hører jeg stemmen til Morten på gangen. Endelig på tide å stå opp tenker jeg og ser på klokka. Den er 00.30, men jeg må opp. Høre om han har hørt noe. Beskjeden er klar, litt bomming på de fire første etappene bortsett fra Geir som løp som han pleier på tio.. Vi er ca nr 30, men det er tydeligvis vanskelig orientering.

Det er ikke så mange lyder som er etterlengtet klokken 3 om natten, men når Siri ringer kjennes det godt. Det er på tide å våkne, ca 2 timer til start. Fortsatt er vi mellom 30 og 40, og nå er det klart for vår sterke avslutning.

”Kjør på” var beskjeden fra Torbjørn i det han gir meg kartet over planken og er ferdig med en bra 8. etappe. Jeg fikk kartet, sjekket at det var riktig lagnummer og skrudde opp farten. En del lengre strekk midt i løypa fikk jeg med meg før jeg fokuserte på første post. Ikke en eneste løper rundt meg, så her var det bare å gjøre jobben selv. Rett på, gjennom det grønne partiet på kurs var planen. Jeg måtte være tøff nå, komme meg gjennom som jeg hadde snakket med Christian om på bussen. Var ikke noe grunn til å finlese her. Kom deg igjennom! Fant siste sikre, og der var posten. ”Bra Frode”, tenkte jeg, nå er det bare å skli videre på kurs. Krysse den blå myra og svinge over kollen, der ja. Andre gikk som en lek, og der var de to første løperne jeg hadde tatt inn. Fortsatte som før på kurs og skikkelig orientering, og det fungerte bra. Til 5. nå, langstrekk med reelle tempovekslinger var beskrivelsen. Jeg fant en sti jeg kunne bruke og fikk med meg de to andre på halen, syntes det gikk bra fort da en av dem gikk til tet for så å høyne tempoet. Det er vel ingen som løper fra meg på sti sa jeg til meg selv og økte skrittlengden med de nødvendige centimeterne. Inn mot posten var jeg litt på etterskudd, men ble fanget opp av en skrentrekke og fikk kontroll.6 andre løpere som gikk rundt og angret på at de ikke hadde hatt kontroll på vei inn i posten gav meg selvtillit. Rundet kollen og hoppet ned skrenten en meter til side for posten. En helt grei følelse. Nytt litt lengre strekk og to mann var hissige på å dra opp farten, jeg ble med så godt jeg kunne og leste bare grovt underveis. Etter mine begreper gikk det forferdelig fort en periode, og jeg var ikke overrasket da de igjen begynte å banne i tet fordi de ikke hadde kontroll. Fikk selv en sving her fordi jeg lå en kurve for høyt i lia. Stempla som nummer to i klynga ca 2 minutt senere.

Køen fortsatte i bra tempo videre, men jeg var mer på forskudd nå og følte meg veldig på hugget fysisk. Halen bak ble mindre og mindre noe jeg tolket som at det gikk relativt fort. Men så, på vei ned mot jordet ut av 11. post kom en slak steinete utforbakke, og jeg tråkket over på det venstre beinet. Måtte hinke noen skritt før jeg etter hvert, litt reservert kunne gå på igjen. Ble litt for forsiktig etter dette, og sleit med å løpe inn de tre foran. Etter et dårlig veivalg mot krysning av veien mistet jeg øyekontakten, og da vi kom mot runding hadde jeg igjen fått de to løperne jeg tok igjen i starten på slep. Godt fornøyd med at jeg likevel klarte å orientere bra og unngå tidstap selv om det kokte litt i hodet, og lysten på å løpe inn de foran var stor.

De siste fem postene gikk bra, og jeg følte selv jeg hadde gjort jobben for et Tyrving lag som da Audun fikk kartet ut på den siste etappen var nummer 33. Vi var i ferd med å gjøre det beste resultatet klubben hadde hatt på lang tid.

Frode Balchen

Siste etappe

Tiomila i år var vårens største mål, og som førsteårs senior var det en fin sjanse til å måle krefter mot verdenseliten. Det er en egen stemning på TIO, alle som har løpt denne stafetten vet hvorfor. Noen får dilla etter debuten, andre opplever sitt livs mareritt på idrettsarenaen i den svarte TIO-natta. Det kan være vått, kaldt, dårlig samlingsplass, dårlig speaker, kræsj i resultatsystemet, dårlig kart osv. Men folk kommer tilbake år etter år. Ved å lese disse artiklene skjønner man kanskje litt mer hvorfor, men det for å få den riktige TIO-følelsen må man være med og oppleve det. Man må løpe herrkavlen og følge stafetten gjennom natta.

Tyrvings lag har blitt bedre og bedre de siste årene, og i år var det mange som hadde fått en fin start på sesongen. Taktikken med å ha sikre og stabile nattløpere synes jeg var fornuftig, men vi skulle løpe sikkert og bra på de siste etappene også! Et stort usikkerhetsmoment før start var en skade jeg pådro meg under en stafett i England i påsken, det berømte ankelvrikket. En treningsøkt i terrenget på lørdag
gav meg det svaret jeg ville ha: ankelen gjorde ikke så vondt, og med skikkelig teiping føltes det trygt å løpe. Men fort gikk det ikke i de rufsete partiene. Min og UKs vurdering var at selv om jeg løp med et lite handikap ville det være bedre for laget enn om man skulle sette inn reserve og rokere på hele laget. Så jeg bestemte meg for å løpe, og gi alt for klubben.

Utgangspunktet jeg fikk av Frode var bra, mye god løping gjennom natten gjorde at vi lå i et felt som var rundt 40. plass. Ryktene sa at vi var disket, men jeg fokuserte ikke på det siden det var en mulighet for å få godkjent resultat. Vi hadde nemlig stemplet på alle postene, selv om noen var med gammeldags stifteklemme. Om jeg gikk ut alene husker jeg
ikke, men mot første post er det alltid gafling så jeg tok eget veivalg og traff posten brukbart. Jeg ar ganske reservert pga ankelen, og løp mye på karthusk for så å stoppe opp eller senke farten og lese kartet. Mot tredjepost gled jeg ut på strekket og tapte tid. Mot de neste tre postene var vi inne i terrenget mest ulendte parti med steinete bunn. Derfor måtte jeg se to løpere gli ifra. Etter passering kom vi inn i et vanskelig parti, så jeg måtte bare ta meg den tiden jeg trengte for å holde kursen og følge med på kartet. I midtpartiet kom vi inn i terrengets fineste og raskeste del. Her gikk det bra for meg, sikten var god og bunnen fin slik at det var mulig å løfte blikket og holde høy fart. Jeg løp mye sammen med Oscar Svärd fra Ulricehalm på disse strekkene, Vasalopp-vinneren fra 2003. Han var ivrig og sprek, men ganske vimsete og ustabil o-teknisk. På postene inn mot passering samlingsplass måtte jeg slippe ham og, jeg torde liksom ikke slippe meg helt løs i hogstfeltene og der det var ujevn bunn.

Da jeg la ut på siste runden var målet å holde koken helt inn og ikke tape noen plasser. På det første strekket etter passering løp jeg rundt på vei der de fleste løp rett på. I ettertid viste dette seg for å være lurt, for jeg hadde en av de beste strekktidene på dette kortstrekket. Selv med dårlig ankel kan man løpe fort på vei. På neste langstrekk falt jeg i et hogstfelt og slo beinet og fryktet at ankelen hadde fått
seg en trøkk. Ikke nå igjen tenkte jeg, det er ikke rettferdig! Jeg reiste meg og kunne stå på foten uten større smerter, og løp videre. På vei tilbake mot samlingsplass fikk jeg dagens første bom. Posten var en stein i et diffust område med mange steiner i området rundt. Jeg hadde god kontroll midtveis på strekket, men mistet litt kartkontakt da jeg kom inn i det diffuse området. Jeg fortsatte på kursen og stoppet da jeg skjønte jeg var for langt. Så begynte jeg å virre rund uten mål og mening og håpet at posten skulle dukke opp, akkurat slik jeg gjorde i 10-12 års alderen. Men etter å ha løpt 80 meter tilbake og fått oversikt fra en kolle fant jeg posten kjapt. Bommen tok kanskje 1 ½ minutt, bittert. Mot de siste postene ble jeg tatt igjen av Johan Näsman, Carsten Jörgensen og Marian Davidik, alle løpere i verdenstoppen. Og hvilken fart de hadde! Det virket som om de samarbeidet om å holde farten oppe og orientere. Jeg holdt følge opp en bakke, men måtte slippe i en utforbakke. Og da vi kom til et kvistete hogstfelt forsvant de, mens jeg haltet videre og måtte stole på egne
o-ferdigheter. Det hadde vært artig å være skadefri for å se om jeg hadde klart å holde den farten over lengre tid. På vei mot neste post kom plutselig Carsten Jörgensen med Näsman og Davidik og en ukjent løper på slep i mot meg. Jeg trodde de hadde vært på min gaflingspost og måtte løpe tilbake til sin. Men da jeg stemplet på posten 100 meter lenger øst så jeg de andre komme etter. Det var fellespost, og de snudde vel da de kom til hogstfeltet i vest. Selv verdensstjerner kan bomme, også når de løper sammen på dagen.

Mot de to siste postene ble jeg fraløpt igjen, ble litt for passiv utfor og over hogstfeltet mot TV-posten. I innløpet la jeg inn en spurt for moro skyld, og tok nesten igjen Linköping. Vi løp i mål som nr 40 og det ble vår "moralske" plassering. Alle på laget hadde løpt riktige løyper, stemplet på alle postene i riktig rekkefølge. Men vi ble altså disket pga en liten SI-brikke. Det er blitt skrevet og sagt nok om det, så jeg vil avslutte med å konkludere med at Tyrving har potensial til å være blant de 40 beste lagene på tiomila med jevn laginnsats. Takk til alle lagkamerater som gjorde jobben sin på sin etappe, og som sørget for god stemning både før og under stafetten. Og takk til de andre som tok turen bortover som lagledere, supportere eller løp dame eller ungdomsstafett. Tiomila er en fin begivenhet. Ankelen ble forresten bedre etter tiomila, hvem skulle tro at 2 timers løping i ulent terreng skulle gjøre at hevelsen ble mindre og smertene avtok? Jeg kunne i hvert
fall trene for fullt på landslagsamlingen uka etter. Noen ganger lønner det seg å ta sjansen og hive seg ut i det, andre ganger er det lurt å stå over. Tiomila er viktig for klubben og forhåpentligvis for den enkelte utøver, men det viktigste er å tenke på egen helse og framtid.

Audun (22.06.2004)