Jukola 2004: etappe for etappe
|
|
|
Av Jukola- og Venla-lagene, 04.07.2004 16:30
|
Årets Jukola og Venla er gjennomført, og Tyrving fullførte stafetten med to herrelag og et damelag. Herrenes 1.lag endte på 65.plass, 2.laget på 269.plass og damene på 101.plass. De neste par ukene kommer alle løperne til å skrive om sin etappe, minst en etappe blir lagt ut hver dag. Så følg med på Tyrving nett...
Damene er i mål, på tross av uhellet i starten. Herrenes 1.lag er også i mål, selv om GG fortsatt ikke er helt i mål på sin etappe. På herrenes 2.lag mangler bare Thomas Nipen på siste etappe. Årets Jukola er så godt som ferdig, og sportskomiteen ønsker å takke alle for innsatsen. En særlig takk til Morten Nilstad Pettersen og Dag Kolberg som var med som lagledere!
Herrenes 1.lagDamelagetHerrenes 2.lag
|
Herrenes 1.lag1.etappe - Torbjørn Sagberg:
Ingenting er som Jukola og ingenting er som å stå skulder til skulder med over 1300 andre på startstreken. For fjerde året på rad hadde jeg æren av å få være startmann på verdens største o-stafett, og det har gått bedre for hvert år. Også laget har blitt sterkere med årene, og det var 7 unggutter med høye forventninger som dro østover. Kartutsnitt var nøye studert, og det så ut som om terrenget var 2-delt. Et kremområde nærmest samlingsplass og et veldig typisk terrengbilde lenger bort, med mye myrer, berg-i-dagen, småkupert og steinete. Etter å ha snakket med dameløperne ble mistankene bekreftet, og de ekstremt lave km-tidene ble underskredet. Taktikken var klar: Med så lettløpt og tynn skog kom det til å bli mange som maser seg framover i feltet og et tempo uten sidestykke fra starten av. Best å ta ting i sitt eget tempo og ikke sleive en meter, for så å øse på med krefter mot slutten, når de andre er blitt slitne.
Starter oppvarmingen 3 kvarter før start og går gjennom de sedvanlige rutinene; teiping av lykt, stramming av lisser.... Utløpet er som vanlig langt og bredt, men virker likevel smått når det fylles av nervøse kropper med lykt på hodet. Starten nærmer seg og vi slippes inn til kartene, men ”rør inte kartorna”... som om noen bryr seg... ”BANG” –og mer enn 1300 mann med et mål for øyet – finne postene. Som vanlig er det heftig kamp om plassene og mye knuffing. Skulder mot skulder, høye albuer og taklinger er ikke helt vanlig i o-sporten, men akkurat her er det helt nødvendig for ikke selv å bli lagt i bakken og tråkket til blods. Merker jeg er på vei til å snuble, men klarer å holde meg på bena og begynner å se meg om etter åpninger i feltet der det går å løpe uten å bruke arm-musklene aktivt mot andre løpere. Først etter 3-400 meter av utløpet (ca halvveis) får jeg nok plass til å rulle ut kartet og sikte meg inn mot 1.post. Et langstrekk på nærmere 2 km gjennom et panserterreng som overgår alt jeg tidligere har løpt gjennom. Som ventet går det unna i et forrykende tempo og feltet strekker seg ut, både i lengden og bredden. Spikar første, spikar andre og spikar tredje kontrollen, men så tok herligheten brått slutt. Allerede på vei til 4.post møter vi myrene og de typisk finske berg-i-dagen områdene. Greier ikke helt å slå ned på tempoet og går i feil gafling på 5, men taper ikke mye på det. Litt skjerping og flyten er på plass. Som ventet gikk tempoet kraftig ned da vi beveget oss inn i den sydlige delen av terrenget, og den noe rolige starten min begynnte å betale seg. Lå tålmodig i køen der det var tett og avanserte når muligheten kom i de mer åpne områdene. Ved passering av et jorde ved 11.post ser jeg rygger som forsvant som skudd i starten og det var tydelig flere som hadde fått det allerede. Et par poster senere begynner køen virkelig å sprekke opp, og luker må tettes. Merker ennå ikke så mye til tempoet, men greier ikke lese kartet godt nok i det knudrete området. Har nok litt flaks på 13.posten og går rett i, men så inn mot 14. deler gruppen min seg og istedet for å roe helt ned, ta 3 sekunder og lese meg inn, tar jeg en sjanse og følger blindt den ene fløyen. Detter nesten ned i posten, men P***ele. Feil kode!!! Også han som lå foran er på feil sted (til feil tid??). Vet at jeg er i riktig område, men føler at jeg har dårlig tid og begynner å lete panisk rundt i det diffuse området, mens køene med løpere passerer i voldsomt tempo. Finner ytterligere to andre poster, men også disse har feil kode. Etter rundt tre minutter bestemmer jeg meg for å ta den tiden som trengs for å finne meg sjæl på kartet og greier til slutt å lese meg inn drøye 250 meter fra posten. Går nok ikke mer enn fire minutter på bommen, men det er nok til at over 200 mann passerer.
En ny situasjon; køen GÅR for sakte og bommen tappet mye krefter, ikke bare psykisk men også fysisk. Den herlige flyten i terrenget stopper opp og jeg begynner å kjenne tempoet på kroppen, ikke fordi jeg plutselig blir veldig sliten, men fordi jeg nå vet det blir en kamp for sekundene hele veien inn. Negative tanker sniker seg på, har jo havnet i den situasjonen jeg absolutt ville unngå: å måtte forsere køen i den tunge lyngen ved siden av tråkket. Blir en ny feil gaflingspost på 18 og det går nok ytterligere et minutt der. Krampen begynner å sette seg i leggene og det er med glede jeg ser vi nærmer oss panserterrenget igjen. Endelig kan jeg få litt betalt for kreftene jeg egentlig ikke lenger har å ta av. Går litt i meg selv, øker tempoet kraftig og merker at det går til dels mye raskere enn hva de rundt meg klarer. Positive tanker kommer snikende tilbake og det er bare å gi alt de siste 5-6 postene inn mot mål. Har det ikke spesielt godt på oppløpet, sliten og skuffet over egen innsats bretter jeg kartet for Anders og prøver gi han noen tips på vei ut i den lyse natten.
-Torbjørn-
2. etappe - Anders Tiltnes:
Formen er på en skikkelig oppsving den siste tiden. Det er nå i juni de viktige konkurransene kommer. Forrige helg ble det seier på VM-testløp i Danmark og nå varmet jeg opp til Jukola. Det var varmt og jeg følte kroppen fungerte bedre enn den har gjort noen gang denne sesongen. Kom Torbjørn inn i hovedklyngen nå skulle jeg løpe som jeg aldri har løpt før, men det gikk ikke så bra på første etappe. Jeg løp ut 8 minutter bak på en 230. plass. Nå var det bare å sette fart på laget og løpe seg inn i stafetten igjen. De 3 første kilometerne gikk i silketerrenget, det var ingen utfordringer. Løper man rett mot posten kommer den til deg, så dette var lett! Jeg merket umiddelbart på kroppen at dette var dagen. Kunne pøse på med krefter fra start til mål og de første 3,1 km forserte jeg 50 lag på 12min (= 4min/km).
Natta ble aldri helt mørk og man kunne skimte konturene av terrenget, så farten kunne vedlikeholdes, tross i at terrenget ble vanskeligere. Flatt, småknudrette terreng med myrer og berg i dagen, der postene var gjemt bak steiner. Det var ikke lett, men tråkkene fra 1400løpere gikk de 3 første postene i det vansklige terrenget glatt.
4. vanskelige (kode:109, se kartet): jeg hadde tatt igjen 70-80 løpere og lå ved siden av tråkket for å løpe forbi flere. Opp en liten rygg glemte jeg kursen et lite øyeblikk og jeg sklei ut. Litt for lagt til venstre merket jeg retningsforandringen, men det gjorde ikke køen. Jeg stoppet opp, listet meg ut av køen og ut til et lite hogstfelt rett bak posten, tok meg inn og gle inn i posten. Deilig! 1 min tapt, ikke krise, og da jeg var løpt ca 30 sek ut fra posten møtte jeg 10-20 løpere på vei rett mot meg. Ble nesten blendet av lyktene, men det var utrolig deilig. Alene i skogen, viste jeg orienterte best, halvveis løpt og hadde masser av krefter. Det åpne terrenget gjorde at jeg så langt så det var bare å ta opp jakten på flere lag. Løp alene og presset 2-3 strekk, bena gikk av seg selv så all energi gikk til å gå rett i postene. Ikke 3-4 sekunders sleiver. Rent, helt rent. Inn i et noe tettere område lå jeg igjen først i en klynge jeg hadde tatt igjen, fikk følelse av at ingen i skogen løp like fort (hvertfall ikke så langt bak i feltet som vi lå:). La igjen 1 minutt til på vei inn i et grønt felt. Ikke bra! Kjørte på videre og kom meg i mål. I løpet av den 13,8 kilometer lange 2.etappen forserte jeg 127 lag! Tok den tiden jeg trengte i de vanskelige områdene (lærte av TIO!) og gikk stort sett rent gjennom natta, bortsett fra 2 gaflingsfeil. Spurtet forbi Vang og Østmarka, som vi tok igjen med 6 minutter, i innspurten og prøvde å brette A2kartet til Nicholas som ville ut i skogen. Prøvde å få frem: - løp rett på, for å hjelpe Nicholas, men det var ikke mer pust igjen. Jukola er gøy, noe av det morsomste man kan være med på. Bare sørg for å løp bra, da blir det så mye, mye morsommere.
-Anders-
3.etappe - Nicholas Morgan:
Jukolas ”Långa natten”. Løypa var 15 km lang og natta var akkurat så mørk at man trengte lykt til å lese kartet, i alle fall til å begynne med. Jeg følte meg godt forberedt, selv om formen ikke hadde vært helt på topp de siste ukene mens jeg hadde eksamen.
Anders sendte meg ut i skogen på plass 102 fremst i en klynge på ca. 10 man. Jeg sjekket at jeg hadde fått riktig kart på vei til startpost og fikk et overblikk over løpa. Vi skulle så å si rundt hele kanten av kartet som var i A2 størrelse. Jeg la i vei mot første posten. Det var et relativt langt strekk i lettløpt, flat skog. En gruppe på 7-8 løpere som holdt omtrent samme fart skilte seg ut. Farten virket bra og siden planen var å løpe sikkert å plukke lag i første del av løypa og heller brenne litt ekstra krutt på slutten ble jeg med. Vi skilte lag inn mot posten som åpenbart var gaflet. Jeg ble allene siden ingen virket å ha min gafling av de jeg var sammen med. Også den neste posten var gaflet og jeg så ingen andre som skulle samme vei som meg før inn mot tredje posten. Her kom jeg sammen med den lille klyngen jeg hadde løpt med tidligere igjen.
Fjerde strekket var et nytt relativt langt strekk og vi holdt følge helt til ca 100m før posten der et par bøyde av til høyre til en annen post. Det neste strekket var kort, men overraskende nok merket jeg at de andre løp en annen vei enn det jeg ville. Jeg brøt av mot min post og en av de andre fulgte, han virket lettet over at noen andre skulle til den posten han skulle til. Jeg fant posten greit og la i vei til den neste posten med den andre løperen på slep. Vi kom til posten like etter de andre fra klynga ”vår”. På første del av det neste strekket konsentrerte jeg meg om løpingen og kom snart sammen med de andre. Jeg hadde likevel nok kontroll til at jeg kunne finne posten når de andre ble usikre på slutten av strekket. Det neste strekket gikk litt over stokk og stien følte jeg, men vi fant den uten store problem.
Det neste strekket var et langt strekk over en formløs myr til en liten kolle i et diffust område med mange små koller. Vi holdt god fart og så snart flere lukter der fremme. Snart så vi også en skjerm og la i vei mot denne, forvirringen ble imidlertid stor når vi oppdaget at posten hadde feil kode. Jeg var ganske sikker på at vi ikke hadde løpt langt nok og at kursen hadde vært god så jeg fortsatte i samme retning. Alle hadde vist sin egen formening om hvor vi var så folk løp i alle retninger. Det var mange andre lys i skogen også så det var tydelig at flere hadde problemer med å finne posten. Omtrent 150 meter lenger frem lå imidlertid posten og lettelsen var stor når jeg fant den uten å ha tapt særlig mye tid. Jeg dro på litt mot neste post og kom i slutten av en stor klynge. De neste par postene gikk greit og jeg klarte å avansere noe i klyngen. Vi hadde løpt i 8.4 km i det vi kom til en drikke post midt på et jorde. Jeg så da at klynge var på minst 30 mann. På resultatene ser jeg at første mann i klynga som stemplet omtrent 1 minutt før meg lå på 65 plass. Alt gikk etter planen og jeg følte meg fremdeles pigg.
På vei til den neste posten avanserte jeg enda noen plasser. Jeg merket at posten var gaflet, men hadde ingen problem med å finne riktig post. Det ble imidlertid lit spredning i klynga, men siden jeg var kommet ganske langt fremme gjorde det ingen ting. Inn mot den neste posten kom vi over ei myr og nordover opp en rygg mot toppen av et kolleparti. Jeg ble litt usikker på om vi var på den østre eller vestre ryggen, men når alle de andre dro til høyre tenkte jeg at vi måtte være på den vestre. Vi kom snart til en post, men skuffelsen min var stor når jeg så at dette var 131 og ikke 130 som jeg skulle til. Jeg så raskt hvor vi måtte være og at det var den østre ryggen vi hadde løpt opp. Jeg fant ganske raskt min post og tapte ikke mer en ca 1 minutt. Jeg var nå allene i skogen, men kom snart sammen med noen flere på vei til den neste posten. Jeg skjønte desverre snart at den posten de skulle til igjen ikke var den samme som jeg skulle til å måtte bryte ut av klynge og løpe 90 grader til venstre. Jeg fant posten greit, men irriterte meg over at jeg hadde tapt et halvminutt til.
Nå var godt og vel 2/3 av løypa unnagjort så nå var det bare å la det stå til med de kreftene jeg hadde. Ca. 1 km senere ved nest siste meldepost lå jeg på 95 plass. Mange plasser hadde gått på de to små bommene. Jeg ga det jeg hadde på resten av løypa og selv om jeg ikke følte at farten var helt det den skulle være da vi kom inn i det lettløpte partiet på slutten plukket jeg stadig noen få plasser. På den siste kilometeren begynte jeg å se største parten av den store klynga der framme igjen. Jeg ga det jeg hadde på oppløpet og kunne sende ut Frode Balchen på neste etappe på plass nr 88, minutt bak plass nr 69.
Jeg er godt fornøyd med etappen. Hadde jeg vært litt flinkere eller heldigere kunne jeg kommet inn blant de 70 beste lagene, det ville vært et tilnærmet perfekt løp. Litt tidstap ble det, men jeg gjorde absolutt jobben min.
-Nicholas-
4.etappe - Frode Balchen:
For tredje året på rad for mitt vedkommende var det nå klart for Jukola- kavlen. På grunn av mye jobbing på skolen med min avsluttende oppgave på Handelshøyskolen BI hadde jeg ikke tid til å reise med resten av gøtta på fredag og tok i stede fly lørdag morgen sammen med Inge. På forhånd viste jeg ikke så mye om terrenget og skogen som ventet, men ut fra kilometertidene som var stipulert ble jeg fortalt at her måtte det løpes fort.
Timene på samlingsplass før stafetten starter ble brukt til å slappe av og forsøke å få seg litt søvn. Planen var at jeg skulle starte 03.15, det betyr å stå opp 01.00. Med andre ord ikke for mye søvn akkurat. Jeg tok derfor tidlig kvelden sammen med flere av de andre, og ble liggende å halvsove fram til jeg kl 23.30 ble vekket av et skudd i natten. Starten var i gang og for alle som har vært på Jukola vet hva det betyr. En natt fylt av en enorm finsk kakling fra speakeren. Jeg forsøkte stadig å sove, men spenningen da de begynte å melde lag på meldepostene gjorde det vanskelig. Jeg lå å forsøkte å høre om Tyrving ble meldt, men fikk det aldri med meg. Etter en time finsk kakling fikk jeg nok. Kunne like gjerne begynne å gjøre meg klar til kamp.
En time før start er jeg klar. Fornøyd med at det stadig lysner, men bestemt på at jeg skal ha med meg lykta rundt de 8,5 kilometerne. Store deler av oppvarmingen gjennomfører jeg i ”Modell Event” løypa, sammen med KOK løperen Arild Nomeland. Det er her jeg begynner å forstå hvor fint det egentlig er her. Får noen råd av min gode venn Arild som med resten av KOK gjengen har vært her i fem dager for å forberede seg.
Så kommer Nic, like innbitt som vanlig roper han noen velvalgte ord før jeg får kartet. Prøver å sette en høy fart før jeg bretter opp kartet. Ser greit ut det her, legger kursen som planlagt og er i gang. Ser folk i alle retninger og forstår at her må det gjøres selv. Fortsetter på kursen og har full kontroll inn i flagget. Samme opplegg til andre kurs, og løp. Taktikken går bra og jeg tar igjen Østmarka inn i flagget. Fortsetter i samme stil, kroppen er bra og hodet følger bra med i den høye farta. Terrenget er fantastisk, bare mose på bakken, og god sikt. Jeg trives godt der jeg løper. Ser løpere her og der, men er overrasket over at jeg ikke ser flere. Passerer litt av den litt tyngre myra de første løperne har fortalt om, men etter to poster er vi tilbake i det fine terrenget igjen. Det nærmer seg mål og de siste kreftene skal brukes. Nest siste post ser grei ut og det er bare å legge kursen for n`te gang i dag. Skjermen kommer mot meg, jeg stemlper og har kursen mot siste klar. 8,5 kilometer i de finske skoger uten særlig tidstap, og med bra trøkk i beina gjør at følelsen mot mål er god. Vi er på vei oppover i stafetten og jeg vet at vi har en sterk avslutning.
-Frode-
5.etappe - Carl Waaler Kaas:
Etter å ha pådratt meg fryktelig tunge og slitne lår etter testløpene i Danmark, var jeg høyst usikker på om jeg i det hele tatt kunne klare å komme meg gjennom en etappe i årets jukola. Det var absolutt ingen respons i det hele tatt (fra beina.) Men etter noen dagers intensiv restitusjonstrening begynte det å gå bedre, jeg ble trygg på at jeg hadde noe å gi for laget og bestemte meg for å bli med. Og jeg angret ikke. Vel fremme i Finland ble vi nemlig møtt av det raskeste og mest innbydende terrenget jeg noengang har vært borti og jeg skulle ha den raskeste og fineste etappen av de alle.
Tyrvings noe dårlige start på stafetten var snudd til noe positivt. Vi var på vei oppover. I full fart. Jeg stod og ventet på Frode. 60 lag hadde passert etter fire etapper, Frode gikk ut som nr 88. Han kunne med et godt løp komme hvert øyeblikk. Kroppen kjentes bra, alt var klart. Et øyeblikk og et titalls lag senere kom Frode stormende inn mot vekslingspinnen; han hadde med andre ord gjort det gode løpet jeg snakket om og nå var det min tur. En topp 50 plassering var innen rekkevidde. Det var bare å stå på.
Startposten nærmet seg. Et landskap av mose og furu lå der ute og ventet på å bli erobret. Kartet gav meg kjennskap til de få, tydelige, nydelige og beskjedne kollene, mens kompasset gav meg retningen til neste post. Det var bare å løpe. Dure rett på i eget tempo. Ingenting bremset. En god følelese å være o-løper i sånt terreng. Det bare løfter deg frem til neste post, man flyter av gårde.
Et lite overtråkk, 20 sekunders bom og 35 min flyt senere passerte jeg dermed målstreken og konstaterte at antall lag foran i køen hadde skrumpet til 60; den gode trenden var videreført, klatringen mot den celebre topp 50 lista var for alvor på gang. Jeg rundet gjennom målseglet, fant kartet på
kartplanken og kunne sekunder senere sende vår unge lovende brite, GG, ut på den nest siste etappen. "Go hard Graham" var det eneste jeg rakk å si før han i full galopp suste inn i de vakre, finske skoger. Men kom han like raskt ut igjen? Følg med i neste episode av Jukola 2004.
-Carl-
6.etappe - Graham Gristwood:
My second Jukola and my first in the first team. First Morten tells me i'm on the shortest leg, 5. Then a few days later I get an email saying Carl wants to drop down, so suddenly i am running leg 6. While this means i get an extra half an hour in bed (always good), it also means I have to run an extra 4km. As it turned out, it also meant instead of running just in the super fast bit of the area, I also had to go through all the marches and into the more traditional Finnish terrain.
However I was up for the challenge, thinking that although the terrain wasn't very similar to Poland, at least the distance was approximately JWOC classic distance.
I caught a plane to Norway, and travelled with the team from Oslo unlike last year, enjoying the dubious pleasure of the day long bus journey and overnight ferry, with only a handful of people willing to talk english at me (i'll learn norwegian soon i promise).
Arriving at Jukola was pretty impressive, as th whole event seemed a lot more compact than last year. The model event was in some awesome terrain, and i really hoped my course would be just like that.
Caught a few hours sleep during the afternoon, then was up for the start of the relay. Watched 1300 runners try to squeeze through an ever decreasing amount of space, then it was back to bed, to try to sleep through the deafening commentary and in what seemed like broad daylight.
Slept on and off for a few hours, then got up to see Nick finish his leg. Learnt we were doing ok, but not as well as last year. Tried to eat a bit of breakfast, then watched frode hand over to Carl. I warmed up and went to wait in the hand over box. it seemed like ages till he came, but he actually did a good time to send me out in 61st place.
Carl handed me my map with the words 'go hard all the way' and I certainly did to start with. I raced through the easy terrain, hitting the first two controls perfectly. Then we got into the marshland, and after about 100m, i decided to get onto a little ridge and follow that all the way round the marsh
To be continued...
-GG-
7.etappe - Audun Weltzien:
Etter en natt med lite søvn stod jeg opp ca to timer før start. Når man ligger i militærtelt på samlingsplass od hører speakeren kakle hele natte får man ikke så mye søvn, men man får iallefall hvilt kroppen. Jeg hadde også en søster som trengte litt hjelp og omsorg, så noen god natt søvn i seng var det ikke snakk om. Men det var det bare å glemme nå, for nå var det siste etappe på Tyrvings 1. lag som gjaldt. Og det hadde jeg gledet meg til lenge. Et ungt og spennende lag hadde vi, og
etter en treg start var vi nå i ferd med å løpe oss opp i stafetten. Både Carl og Frode løp godt, og vi klatret på lista. Vi var 23 minutter bak tet da GG løp ut, så jeg håpet jeg kunne løpe ut ca 25-30 min bak. Da kunne vi ha sjanse til å bli rundt 45. Men Graham lot vente på seg.
Etter å ha varmet opp i 50 minutter tok jeg av meg jakka og begynte å speide etter Tyrving-drakta på publikumspost. Jeg småjogget rundt kjente spenningen stige i kroppen, nå var det snart min tur. Siste etappe er alltid gøy, særlig når man løper ut i nærheten av andre løpere. Å løpe i en stor klynge på siste er ikke så gøy, men å løpe sammen med noen som har andre gaflinger er moro. Da må man hele tiden følge med på kartet og prøve å legge inn et rykk der det er forskjellig gafling. Men etter å ha speidet på publikumspost ganske lenge begynte
jeg å se mot siste post, kanskje han hadde passert uten at jeg merket det. Et kvarter etter jeg tok av meg jakka var det på igjen med Tyrvingjakka. Ingen vits i å fryse før løpet, bedre å være litt varm og svett.
Så tok det et par minutter og Graham kom løpende mot siste post i sin karakteristiske stil. Men det gikk ikke så fort, han så sliten ut. Men jeg var iallefall pigg i beina da jeg la i vei mot startpost. På vei mot første post kom en finne fra Espon Suunta opp på siden og presset seg inn foran meg på stien. Det kunne jeg ikke godta og løp forbi igjen. Rett før posten prøvde han igjen å løpe forbi meg, men jeg kastet meg foran og stemplet først. På vei mot andre post kom han forbi
og stemplet foran meg, på vei ut av posten skar han ut til venstre. Idiot tenkte jeg, han ser jeg vel ikke så mye mer til. Og det gjorde jeg heller ikke. Han kom i mål 5 minutter bak.
De to første postene gikk ok, det var jo bare å gampe rett over furumoen og postene så man på lang avstand. Tredjepost var første posten i myrområdet. Her gjaldt det å sikre litt ekstra, siden jeg bor på 3.Post. For o-kjøkkenet jeg bor på har nemlig fått navnet sitt etter et o-løp hvor alle beboerne bommet på den tredje posten. Men for meg gikk det greit, for det var bare å legge seg litt til høyre for streken over
myra. og så løpe mot venstre når kollen dukket opp. På fjerdepost ble det en bom, der var det et område med åpen myr, bevogst myr, vanlig skog, hogst og koller om hverandre. Og når jeg plutselig mistet kontrollen tok det litt tid å lese seg inn. Det hadde nok vært lurere å tatt posten fra en annen kant. Ved å følge veien litt lenger og løpe langs en diger myr for så å ta av inn mot posten ved et kolleparti kunne det ikke blitt bom. Ofte er det lurt å gjøre ting enkelt og sikkert, for da går det oftest fortest også.
På de neste strekkene var det skjerpings, og de gikk ok. Fra TV
posten i sør gikk neste strekk over en tung myr. To gigantiske tråkk gikk ut fra posten, og jeg valgte det som passet best med den retningen jeg skulle. Tråkket var fantastisk, som å løpe på en stor fin sti. Ikke rart det gikk fort på andre etappe! Men etter 60-70 meter sjekket jeg kompasset og så at jeg var på feil kurs, så da var det bare å bite i det sure eplet og brøyte seg vei gjennom den tunge myra på egenhånd. Terrenget lengst sør på kartet var mye tyngre og mer krevende o-teknisk enn terrenget i nord. Men det var greit med litt variasjon på en så lang løype.
Resten av løypa gikk brukbart, ble sliten mot slutten men klarte å komme til mål uten å sprekke. Men litt gåing ble det, for på siste sløyfa måtte vi over en ås. En ganske kort, men bratt bakke opp til løypas høyeste punkt. Da jeg nærmet meg toppen av bakken hørte jeg en høy pusting og pesing lenger nede i bakken. Jeg snudde meg og så til min store overraskelse at Stig Alvestad fra Wing var i ferd med å nærme seg. Det ville vært for flaut å bli slått av Wing, så jeg bet tenna sammen på de siste strekkene. Vi ble nr 65 etter bra innsats av de fleste på laget. Litt dårligere enn i fjor, men en kan ikke regne med å få en slik pangstart som i fjor hvert år.
-Audun-
Damelaget1.etappe - Ingunn Weltzien:
En tur man gleder seg til i ukevis. Både fordi det er verdens største stafett, årets morsomste klubbtur (fordi det er en veldig miljøskapende helg, særlig i en klubb som Tyrving!:-) også er det jo alltid spennende å ta båt! Selv så jeg veldig frem til dette siden jeg ikke var med i fjor. Jeg hadde bare gode minner fra to år tilbake og trodde dette ville bli en vellykket tur. Det hadde den også blitt hvis det ikke hadde vært for et uhell…
Etter litt frem og tilbake ble lagopptillingen slik at jeg skulle løpe 1.etp, Birgit 2., Sunniva 3. og Dagrun 4. Vi hadde tro på en prestasjon rundt 50, som vi mente var realistisk hvis alle løp bra. Jeg begynte tidlig med oppvarming for å vekke kroppen etter mye stillesitting døgnet før. Jeg visste også at det ville bli en brå start, så jeg tenkte det gjorde seg med litt stigningsløp og småspurter. Noe som gjorde meg ennå mer motivert enn jeg var fra før, var terrenget som virket utrolig lettløpt; flatt, fin bunn og veldig bra sikt (noe som gjør at orienteringen blir lett, særlig i en stafett). Dessverre fikk jeg aldri testet det fantastiske terrenget.
Klar for start sto jeg spent med litt sommerfugler i magen og ventet på startskuddet. Uheldigvis hadde jeg et dårlig startnummer (427) fordi vi ikke løp i fjor, og jeg hadde like mange løpere på høyre og venstre side, som foran og bak. Hvordan skal jeg klare å komme meg opp i feltet og forbi flere hundre løpere så fort som mulig? Hmm… Jeg tenkte ut en taktikk; løpe opp plasser ganske med en gang, være frekk og kanskje åpne litt hardt slik at jeg fikk kontakt med gode løpere tidlig i løypa…
Da startskuddet gikk kom jeg godt i gang. Litt zig-zac løping i starten og jeg trodde jeg hadde styr på både kartet, retningen og løpingen, men jeg tok tydeligvis feil... Jeg var litt opptatt med å brette kartet og finne starttrekanten og 1.post noen meter, og mer skulle det tydeligvis ikke til. En løper skrådde over feltet rett foran meg, og fikk på en eller annen måte spent meg slik at jeg med stor fart fløy gjennom luften og landet på høyre side med tyngden på skulderen. Jeg husker ikke så mye detaljer rundt fallet. Jeg spratt opp så fort jeg kunne og beina videre, og tenkte at smertene kanskje gikk over litt etter litt, noe som ikke skjedde. Tvert imot gikk det saktere og saktere og jeg klarte ikke å presse kroppen til å løpe selv om jeg ville det. Armen var stiv og hadde hengt seg opp og skulderen satt fast inne ved halsen. Dermed tok jeg veien til Røde kors og fikk vite at skulderen var ute av ledd.
Etter mye nedising av skulderen, et par morfin-sprøyter i rumpa og mye draing og vending av armen, kjente jeg det etterlengtede klikket i skulderen og den var på plass igjen. En lettelse! Etter nesten en time med mye smerter og tårer gikk ting bedre og bedre og smertene avtok ganske fort. Dopen virket nok også i noen timer, siden jeg følte meg fort ”frisk igjen” og kunne gå rundt med armen trygt plassert og fikk tom med meg slutten av Venla- stafetten. Damene gjorde en flott prestasjon, de tre andre løp kjempebra og fikk en fin plassering til tross for den dårlige starten og at Dagrun måtte løpe to etapper.
Men til tross for skaden jeg pådro meg synes jeg det var en fin tur, og det er ikke bare uhellet som vil bli husket, men god stemning i Tyrving-leieren, mye bra løping, det fine været, de ”spennende” fotballkampene… Og alt gikk jo så bra når jeg hadde så gode medhjelpere, for det var ikke mye jeg klarte på egenhånd. Jeg holdt stort sett humøret oppe også. Dessuten fikk jeg så mye oppmerksomhet, medfølelse og omsorg som jeg aldri har fått før…:-) Jeg takker for turen, og håper på bedre lykke neste år!
-Ingunn-
Sportssjefens kommentar:
Starten på damestafetten gikk ikke som vi hadde regnet med og håpet på, men så var det heller aldri meningen at Ingunn skulle løpe i det startfeltet. Sånn går det når man trosser UK og bytter etapper på egenhånd. Skuldre ut av ledd og resultater under forventet.Sportssjefen innrømmer at Ingunn ble lovet den etappen hun ville, men det gjør det ikke riktig å bytte etappe under to timer før startskuddet går. UK tar ut lagene, punktum!!! Endringer går gjennom UK, ikke innbyrdes mellom løperne. UK er objektive i større grad enn løperne, og det har vist seg gang på gang de siste årene at UK treffer med laguttaket i langt større grad enn løperne selv gjør. Så la UK gjøre jobben sin, og nøy dere med å gjøre det best mulig i skogen. For meg høres det ut som en fornuftig arbeidsdeling.
1.etappe, del 2 - Birgit Økern Jensen:
Jeg må si meg enig med Torbjørn i at det er en stor ære å få løpe første etappe i verdens største o-stafett. Men jeg var likevel ikke helt tent på oppgaven, og det var etter at siste ord var sagt om lagtaktikken, ett par timer før start, at jeg tilfeldg spørte Ingunn om hvilken etappe hun egentlig foretrakk å løpe. Hun kunne fortelle at hun gjerne ville ha løpt første, og at hun hadde blitt lovet å få velge etappe, dersom hun ville være med på Jukola..UKs hukommelse er kort, men med litt smidighet bestemte vi at Ingunn skulle løpe første etappe. Dermed overtok jeg Ingunn sin andre etappe. Jeg hadde i tankene at hun skulle komme tidlig inn, slik at jeg kunne gå ut med teten og prøve å følge de ypperste lagene, uten den store hården rundt meg.
Det er en spesiell stemning før start når speaker, på finsk og delvis svensk teller ned de siste minutter og sekunder, og det hele kulminerer i et enormt kanonskudd som sender/blåser løperne ut i skogen. Jeg stod og tok på skoene og gjorde meg klar mens over 800 damelag passerte i utløpet. Ingunn hadde
startposisjon litt bak i feltet og hadde fått en skikkelig utfordring når det gjaldt å komme seg fremover og i kontakt med teten..først nå begynte jeg for alvor å bli tent ! Det eneste som gjenstod nå, før en god oppvarming, var en tur på toalettet!
Men det var på vei til toalettet jeg traff henne, med armen på snei, på vei til Røde Kors: En nokså mørbanket Ingunn måtte kaste inn håndkleet. Noe forfjamset og overrasket, klarte jeg etterhvert å finne ut at jeg like greit kunne overta kart, nummer og brikke. Oppvarmingen ble hundre meter over
samlingsplass, før jeg var ute i løypa, ca. fem minutter etter teten.
Den første halve kilometeren var jeg helt alene, men så begynte de første godt voksne, vandrende damene å dukke opp. Deretter møtte jeg på endene av to sammenhengende haler som fulgte teten ett sted langt der fremme. Det var altså bare to gaflede førsteposter og ett forholdsvis langt strekk til disse. Det hele gikk for det meste ut på å gå på kurs i et terreng fattig på detaljer. Det var faktisk så fattig at arrangøren hadde laget egne detaljer: Gravd groper, satt ut krybber(sånne som Jesus ble født i, vet dere..) og "steiner". Terrenget som vi damene løp i, bestod av noen spredte småkoller på ett par høydemetere( ekv. 2,5 m.), men disse var tydelige. Glissen furuskog gjorde at man lett kunne se formasjonene i terrenget, og med god hjelp av køene med konkurrentene, var det bare å løpe og kontrollere seg inn i postene. En lei ulempe var det at jeg måtte løpe ved siden av køen og tråkket, da det her gikk alt for sakte.
De fem første postene gikk veldig greit. Deretter gikk jeg på en gaflingsbom. Jeg begynte nok å kjenne den brå starten og var noe ukonsentrert i det jeg passerte et grøntområde før posten og endret kursen mot feil hold. Jeg lot meg lokke mot feil post, men klarte raskt å finne ut av hvor denne gaflingspsten lå. Min egen post lå 150 meter unna og jeg rotet nok bort ett minutt på denne bommen.
De neste 8 postene gikk bra, måtte stoppe opp litt på væskeposten for å drikke, noe jeg aldri pleier å gjøre på stafetter. Etter denne posten bar det ut i et myrområde og her hadde det vært veldig behagelig å ligge bak i køen ! i myra var lyngen høy, mens i tråkket var den godt nedtrampet. Men, akk. så sakte det gikk der..det var bare å stå på og prøve å forsere på utsiden. Det hendte ett par ganger under etappen at jeg ble fristet til å bare dilte etter, det var ikke bare lett å holde motivasjonen oppe når man visste at det hadde gått ad undas med laget. Men det var god trening og det var også viktig å få laget inn på en god plassering, slik at startposisjonen ble bedre til neste år.
Etter myra kom vi igjen over i et noe diffust område. Men også her bølget terrenget seg tydelig fremfor meg, men jeg så absolutt mulighetene for sleiver, også her. Jeg gikk på kurs, fulgte kurvebildet, prøvde ikke å tenke på hva jeg skulle ha til middag, fulgte også noen ørsmå grønne flekker som var meget korrekt tegnet inn på kartet og lette å se. På kartet var det forresten en del gule områder, men disse fant jeg nærmest umulige å følge, da skogen fra før var veldig glissen.
På vei mot samlingsplass og den femtende posten gikk jeg på gaflingsfeil nummer to, da jeg bare løp og tenkte at jeg måtte forferdelig på do ! Her skulle jeg egentlig opp mot en kolle, men valgte å følge en behagelig kø nede på flaten. Det hele førte ikke til det store tidstapet, kanskje tyve sekunder, men var helt unødvendig.
Jeg ble både glad og overrasket over å se at jeg kom inn som nummer 128. Jeg kunne notere ny innhentingsrekord på ca. 700 lag og jeg klarte å gi Dagrunn et ok utgangspunkt for sin(e) etappe(r).
-Birgit-
2.etappe - Dagrun Brox:
Som debutant i Jukola gikk jeg smånervøs rundt på samlingsplass før start på stafetten. Spiste og drakk litt, og forsøkte å time alt slik at jeg skulle være fit for fight til sisteetappen. Så fikk jeg beskjed om at Ingunn var skadet og Birgitt hadde løpt ut på 1. isteden. Med litt dårlig oppvarming og litt mye mat i magen gjorde jeg meg klar for 2. etp. Birgit må ha løpt en bra 1. etp, for hun kom til veksling tidligere enn jeg hadde forventet. Med litt lite oppvarming forsøkte jeg å ta det litt rolig i starten, men det var nesten umulig i et sånt fartsterreng. Kartet var lett å lese, terrenget var fint og postene var der de skulle. Etter et par poster, skrudde jeg opp tempoet en del, og merket at jeg plukket plasser. Det var et
skikkelig kick å hele tiden løpe forbi andre løpere, ikke bli løpt fra. Første halvdelen av løypa gikk som en drøm. Så løp jeg over en bevokst myr, mistet litt retningen, og kom inn i noe mer steinete terreng. Shit, hvor er jeg? Jeg startet å løpe i en tilfeldig retning, eller dvs i den retningen alle andre løp, men tvang meg til å stoppe opp og lese kartet. Jeg var altfor langt til høyre! Tok meg heldigvis bra inn igjen. På en post litt senere holder det samme på å skje igjen. Gruppa drar mer og mer mor høyre. Ikke nå igjen, tenker jeg, og bryter ut av gruppa. Inn i noe lysegrønt, og rett i posten. I det jeg løper ut av posten, møter jeg hele gruppa. Litt gøy!
Derfra og inn er plankekjøring, med lette og greie poster. Kommer i mål, og ser at jeg har plukket mange plasser og har en god tid. Er fornøyd!
-Dagrun-
3.etappe - Sunniva Jørgensen:
Dette var min første Jukola og jeg løp 3. etappe som var ca. 6,3 km lang. Jeg hadde gledet meg lenge til dette og var ganske spent. Da jeg våknet om morgenen var jeg imidlertid både kvalm og hadde vondt i magen. Til å begynne med trodde jeg at jeg bare var nervøs, men da det ikke ble bedre utover dagen begynte jeg å bli engstelig for at det var noe mer. Etter å ha vært utallige ganger på et ikke så alt for innbydende do på samlingsplass begynte det omsider å nærme seg min etappe. Jeg var ikke så veldig nervøs lenger siden vi ikke lenger hadde ”ordentlig” lag og lå langt etter pga. startvanskene, men jeg var fremdeles innstilt på å løpe et så bra løp som mulig. Da jeg jogget rundt i vekslingsfeltet var jeg fremdeles små kvalm og måtte egentlig på do, men det var alt for langt unna.
Dagrun sendte meg ut på 84. plass. På vei til startpost leste jeg de første strekkene. Det første som slo meg var at det så ganske enkelt ut. Allerede på vei til første post hadde jeg passert en 6-7 løpere og merket ikke lenger så mye til kvalmen. Jeg spikret første post og kjente at selvtilliten steg. Var litt usikker på veivalg til andre og tapte nok litt tid på å løpe rett på over en haug isteden for rundt, men posten var der den skulle og jeg passerte noen løper på dette strekket også. Strekket til 3. post var et litt lengre strekk, uten noe stigning og med bare noen få hauger som holdepunkter. Jeg løp på kompass kurs og prøvde å følge med på kollene jeg passerte. Det var mange løpere foran meg og etterhvert ble jeg mer opptatt av å løpe igjen folk enn å følge med på kart og terreng. Begynte å lete etter posten på en haug et par hundre meter for tidlig, skjønte fort at det var feil og ble stresset. Så flere av løperne jeg hadde passert tidligere foran meg og løp etter dem uten å lese kartet noe særlig, resultatet var at jeg endte opp på feil gaflings post. Skjønte at jeg hadde kommet 100 m for langt til høyre og løp til min post.
4. post gikk greit og nok en gang passerte jeg noen av løperne jeg hadde passert tidligere. 5. post gikk også greit selv om den lå litt lenger unna enn jeg trodde den skulle. 6. post gikk også uten problemer og jeg avanserte ytterligere plasser. Til 7. post krysset vi en tung myr og jeg ble fryktelig sliten, fikk en liten sleng inn i posten, men tapte vel ikke noe mer enn 10 sek. Strekket til 8. post var ganske langt og jeg kunne enten løpe rett over en diger myr eller løpe litt rundt og krysse der myra var smalest. Jeg valgte å løpe litt rundt. Desverre var det vanskelig å se kantene av myra og jeg endte opp med å løpe litt for langt og krysse myra der den var ganske bred. Det var utrolig tungt og jeg ble fryktelig sliten. Nå begynte også mageknipen og kvalmen å melde seg igjen. I tillegg ante jeg ikke hvor jeg var og kom alt for langt til venstre, løp et par hundre meter til høyre til en haug som jeg trodde posten min skulle være på, men kom på feil gaflings post, skjønte fort hvor jeg var og måtte løpe ca. 100 m tilbake til min post. De siste fem strekkene var ganske korte og gikk greit nok, men det ble litt sleiv inn i et par av dem. Det var også ganske ubehagelig å løpe pga. at jeg hadde ganske vondt i magen. Etter å ha slitt meg opp det aaaaaaalt for lange oppløpet kunne jeg omsider sende Dagrun ut. Fryktelig skuffet over min egen innsats og fryktelig sliten. En av de dårligste stafett etappene jeg har løpt. Tapte 9. plasser.
Selv om Jukola for min del ikke gikk helt som jeg hadde håpet var det jo egentlig ganske gøy og jeg blir gjerne med neste år. Da forhåpentligvis med hodet på rett plass og magen under kontroll. (Litt mer kupert terreng mottas også med takk:-)
-Sunniva-
4.etappe - Dagrun Brox:
Før jeg løp ut på 2. etappe hadde jeg tenkt litt på å løpe siste også, for å få laget i mål, og siden det var så fint i skogen så jeg ingen problemer med å løpe 8 km til. Så jeg kom i mål på 2 etp, løp rett til Tyrving teltet, byttet startnummer og brikke og startet oppvarming (eller "mellomvarming"). Jeg følte meg overraskende fin i kroppen, og la ut i optimistisk stort tempo. Det holdt omtrent til startpost, før jeg innså at jeg måtte roe ned litt. De første postene gikk lett. Hadde jo vært omtrent på samme plassen før... Så gikk løypa inn i noe grønt, og alle formasjonene ble vanskligere å se. Plutselig tok jeg meg selv i å bare løpe, uten å se på kartet eller vite hvor jeg skulle. Stopper opp og ser på kartet, ser rundt meg, og finner ingenting som passer overens. Jeg ser en lysning i det grønne litt lenger frem, og løper dit. Da ser jeg formasjonene bedre, og tar meg inn igjen. Tapte ikke mye tid, men merket at et par løpere nærmet seg bakfra. Forsøkte å sette opp farten igjen, men kunne ikke unngå å bli løpt fra av to løpere som var mye piggere i beina enn meg. Nærmet meg halvveis, og beina ble tyngre og tyngre og konsentrasjonen bare dårligere og dårligere. Dessuten var jeg sulten. Startet å tenke på hva jeg skulle spise da jeg kom i mål. Ser en løper med gult startnummer fra Täby (eller no sånt) løper forbi meg, og innser at jeg må ta meg sammen. Løperen fra Täby løper mye fortere enn meg, men likevel møter jeg henne på de neste fire postene. Utvikler seg en slags intern kamp, og jeg skjerper meg skikkelig. Inn mot publikumspost drar hun fra, men likevel er jeg først på posten etter. Så kommer oppoverbakken. Den var bare som en høy vegg, helt umulig å komme over. Prøver å løpe, men beina protesterer. Må gå. Ser ryggen til Täby løperen bare forsvinne. Ser en Ås løper også. Vi må jo slå Ås,
tenker jeg, å forsøker å øke farten. Men innen jeg når posten på toppen er Ås-løperen forsvunnet. Jeg setter fart nedover bakken igjen, prøver å dra ut de siste kreftene. Ser på kartet for å finne ut hvor jeg skal, men løper rett på en busk, får en kvist i øyet og mister linsa. Med bare en linse, blir alt rundt meg dobbelt. Ganske krevende å løpe orientering da. Jeg ser
sånn ca retningen jeg skal, og løper. Får et par småsleiver på de 3 siste postene, men ser likevel at jeg er i ferd med å ta igjen en løper foran meg (altså, jeg regnet med at det var en løper ettersom jeg så to som løp i samme drakt rett ved siden av hverandre...). Trenger tre forsøk før jeg greier å stemple på siste, men kommer meg tilslutt helberget i mål. Får beskjed om at jeg er disket! Blir kjempeskuffet, og tror jeg sikkert har
stemplet feil fordi jeg hadde problemer med å lese postkodene på slutten. Men etter litt fram og tilbake, blir løpet godkjent, og vi ble nummer 101. Kanskje ikke så bra som forventningene, men så hadde vi jo ikke regnet med å få en skade i laget heller. Uansett vil det gi en bedre startposisjon for neste år, og forhåpentligvis en bedre plassering også!
Takk for en kjempefin tur alle sammen, gleder meg til neste år!
-Dagrun-
Herrenes 2.lag1.etappe - Inge Gunnes:
Klokka er 23.30 (finsk tid) lørdag 19. juni 2004 og årets Jukola-stafett er i gang. Over 1300 halvgærne menn med hodelykt er på veg ut i de dype finske skoger noen mil nordvest for Tammerfors. Tempoet ut fra start er som vanlig høyt og det er hard kamp om posisjonene, selv om det er nesten 14 km til veksling.
Etter en litt trøblete oppkjøring til stafetten med strekk og muskelproblemer med påfølgende akupunktur, hadde jeg bestemt meg for en litt roligere åpning enn vanlig. De første 3.5 km av etappen gikk i et meget raskt furumo-terreng. Gikk rett i postene og var kommet godt i gang på etappen. Etter hvert skiftet terrenget karakter. Det ble mer myr og småknudrete berg i dagen terreng og farten gikk ned. Kom sammen med Torbjørn på 6. post og vi løp sammen flere strekk. På meldeposten ca halvveis i løypa (post 11) passerte vi, i følge de som så på TV i målområdet, drøye minuttet bak teten. Etter meldeposten fikk vi ulik gafling og Torbjørn var foran når jeg stemplet på 12. posten. Så langt hadde alt gått bra.
Inn mot post 13 ble jeg usikker og ble med til feil gaflingspost og hadde problemer med å lese meg inn igjen blant alle småkollene. Løp så i det jeg trodde var riktig retning og gikk pånytt i feil post. Det gikk nok over 4 minutter før jeg greidde å finne min post (med hjelp av Ringerike) og sikkert 100 løpere hadde passert. Surt!
Rett etterpå løsnet batteriet fra vesten på min lånte lykt (min lykt hadde luktet svidd ved oppladning og lyste dårlig). Måtte derfor prøve å holde batteriet oppe bak på ryggen med hånda slik at ikke hodebøylen skulle rives av. Spurte om sportstape på neste drikkestasjon for å tape fast batteriet men det eneste jeg fikk var sportsdrikk…..
Ble etter hvert lei av å holde hånda på ryggen og rev av hodebøylen og holdt hele lykta i hånda resten av etappen. Løpinga ble mer passiv og var bare med køen videre de neste postene og merket at tempoet var lavere lenger bak i rekkene. I myrområdene noen km før publikumsposten løp jeg opp strekken bak på låret ved passering av ei grøft og måtte stoppe for å tøye litt (og banne). Humøret ble ikke noe bedre av dette….
Løp det som beinet tålte mot slutten og kom inn i det flate furumo-terrenget igjen. Her var det postplukk og jogget til veksling for å sende Morten C ut på sin etappe ca 13 min bak teten på ca plass 400. Måtte bare konstatere at avslutningen på etappen ikke sto i stil med åpningen.
-Inge-
2.etappe - Morten Christophersen:
Jukola var andre stafetten i år jeg ikke var på 1.laget. Jeg hadde i utgangspunktet planer om å være med å kjempe om en plass på 1.laget, men etter å ha spilt fotball og fått brist i et par ribbein var det liten vits i å prøve å snakke seg inn på noen lag. Helgen før Jukola klarte jeg fortsatt ikke å løpe krumbøyd og puste på en gang, og testløpene i Danmark var for min del en gedigen nedtur.
Til gjengjeld kunne jeg glede meg over å være en av "stjernene" på 2.laget, med den enkle oppgave å løpe kjempebra for å gi ungdommene på 4. og 5.etappe et best mulig utgangspunkt. Vi trente en økt på kaia på fredag og en økt i terrenget med kart på lørdag. Ribbeina begynte å bli bra, og jeg var optimistisk. Dog noe skeptisk til å løpe med lykt og en sele som strammet over brystet.
I fjor løp jeg også 2.etappe etter Inge, den gangen gikk jeg ut tidlig men var ikke i form til å være med de gode løperne som kom. Det var jeg i år, men det drøyde lenger før Inge kom denne gangen. Torbjørn sendte ut Anders for 1.laget noen minutter før Inge viste seg i oppløpet. Jeg fikk kartet og ga det jeg kunne mot 1.post, et langstrekk på et par kilometer på et kart som var det største jeg har løpt med. Det gikk sinnsykt fort i starten. Jeg forserte i køen i det flotte terrenget uten at det kostet mye ekstra krefter. Da vi etter 3,1 km (på 13min!) hadde gjort oss ferdig med det fine terrenget hadde jeg forsert 70 plasser, på tross av en sleiv ut av 2.post som kostet meg 10-15 sek og 10 plasser.
Men nå begynte orienteringen. Over den første myra, og den var lang, over en hogst og over en vei. Der var 1.drikkestasjon. Jeg droppet å drikke og forserte 5 nye plasser. Opp på en stor kolle. Køen var ikke lenger en kø, men en mølje som spredte seg ut over hele området. Jeg hadde bedre kontroll enn de fleste og fikk med meg en kø. En løper i køen min stemplet på posten sammen med meg, resten stoppet opp for så å løpe i alle retninger. Fant litt dårlig trase ut av posten og så nok en gang noen lykter passere, men det var ikke så farlig. Jeg fikk lest de neste strekkene, satte igjen opp farten og begynte å løpe opp i køen. Slik gikk det en stund. Jeg gikk i en feil gaffling, men hadde full kontroll og løp til min egen. Tapte allikevel 20-30 plasser på at jeg hadde lang gaffling, og det var plasser som var tunge å plukke. Jeg måtte gå rett i resten av postene, for jeg var ikke sikker på om jeg hadde krefter til å forsere slik hele veien. Sist jeg gjorde det var på longa i TIOmila i fjor, og da sprakk jeg mot slutten.
Batteriet satt ikke særlig godt fast, fordi jeg måtte flytte litt på seletøyet så det ikke skulle stramme over brystet. Det gikk imidlertid bra, og to ødelagte ribbein hemmet meg ikke noe løpsmessig men opptok kanskje litt av konsenstrasjonen. Så lenge jeg gikk rent gjorde ikke det noe. Helt syd på kartet var det mye kvist, helt klart det styggeste området. Det var da det gikk galt; jeg hektet foten i en kvist slik at beina ble vippet opp i luften. Jeg husker jeg tenke i svevet, ikke få skulderen ut av ledd nå. I stedet landet jeg på brystet, og bare på brystet. Au! Dermed gjorde det vondt i brystet igjen. Jeg holdt bare plassen i køen de neste postene til jeg stemplet på 2.meldepost. Opp nye 50 plasser, og 3 minutter tidstap til Anders for 1.laget.
Nå begynte det imidlertid å gå tyngre. Kanskje var det pga brystet, ikke vet jeg. Jeg fant noen løpere som orienterte bra og løp sammen med de. Jeg prøvde å dra nytte av løperne rundt meg, for jeg skjønte at vi kom inn i et vanskelig parti. Farten var lavere, og etter fallet tok jeg ikke lenger sjansen på dristige forbiløpninger på ujevn bunn. Så stoppet alle løperne opp. Abosolutt alle. Inge løpere fortsatte å løpe i den retningen jeg ville. Det var løpere som stod stille, noen løp på kryss og tvers og det ble rupt koder. Kaksikymente yksi! Jeg fant posten, og løp litt sikksakk ut av den for at inge skulle skjønne at jeg hadde stemplet før jeg satte opp farten mot neste post. Jeg så noen lykter forran meg og løp inn de akkurat i det de nådde en post som så ut som kunne ligge ved foten av høydepunkt. Jeg tenkt; vær så snill, la dette være kode 140. Men neida, det var det ikke. Jeg så klyngen jeg hadde hentet inn samle seg igjen nord for posten. Jeg løp på tvers av alle. Kode 137, feil det også. Hadde brukbar kontroll og datt ned i mon 140. Dette var dumt! Hadde bare tapt 1-2 min på bommen, men 40-50 plasser i køen. Jeg la meg i køen og overså de løperne som forserte køen. De hadde stort sett gått ut lenge før meg alle sammen, både Oppsal og Skien (begges 1.lag).
Et par kilometer før mål kom vi igjen inn i det fine partiet. Jeg satte opp farten og begynte å plukke plasser, men det gjorde vondt i brystet og i beina. Var ganske stiv da vi passerte publikumspost. Plukket 30 plasser fra vending i syd og inn til mål, men det skulle vært nærmere 100. Jeg ga alt i oppløpet, selv om jeg hadde vondt både her og der. Jeg hadde klart å løpe opp mange plasser, det viste jeg.
De sa jeg hadde løpt bra når jeg kom i mål. Jeg gikk med på det, selv om jeg viste jeg kunne løpt 5-10 min bedre. Jeg får spare kanonløpene til jeg er på 1.laget igjen.
-Morten-
3.etappe - Frode Konst:
Etter 2 år uten deltagelse i verdens største orienteringstafett var det på nytt dags for å reise til østeuropa. Jeg bestemte meg tidlig for å reise med buss da jeg oppfattet opplegget som mest bekymringsløst. Ingen bagasje som komme til feil flyplass eller havner på neste fly, ingen transport hit og dit........ Bare å komme seg til Kadettangen og så går alt av seg selv.
I dagen før avreise tikket det inn enn e-post med spørsmål om hvordan formen var. Jeg kunne ikke legge skjul på at den ikke var blitt den beste ennå.... På Jukola-tippingen på veg bort ble det inntrykket bekreftet av de fleste da de tippet at jeg ville tape flere plasser på min etappe enn noen annen på laget ville kunne klare å løpe opp plasser.
Klarte å slappe av bra på samlingsplassen og lå å halvsov ganske lenge før gutta kom inn fra første etappe. Da var det bare å gjøre seg klar.
Inge hadde en uheldig avslutning på sin første etappe, men Morten løp oss bra opp og kom bare noen minutter etter at jeg egentlig ventet ham. Mitt i en ekstra pissepause i oppvarmingsfeltet kom han og det var bare å legge i veg på nesten 15 km fartsfylt orientering.
Langstrekk til første. Til min tilfredshet klarte jeg å holde køen. Her er det bare å komme seg frem så billig som mulig. Holdt tempet og køen gjennom de neste postene på furomoen. Så bar det ut i den store myra. Her ble det mer slitsomt og kronglete løping. Opp i hosten og inn på første veskepost. Kort veg igjen til posten i det detaljrike området. Satte ned farten og tok det med ro. Klarte likevel ikke å sammenhodle kart og terreng. Med ett var det en post noe til venstre for meg. Løp frem for å stemple. Faen!, feil kode. Gjorde en æresrunde sammen med flere andre og fant relativt raskt veg til posten. Neste post er er mellomlagt strekk. Viker ut fra køen halvveis, og klatrer for høyt. Oppfatter sånn omtrentlig hva som er blitt feil og finner posten uten ytterliger tidstap. Nå må jeg skjerpe meg feil på to poster i rad!
Neste går greit. Begynner nå å bli sliten. Klarer ikke helt å følge opp tempet i køen på det kilometerlange strekket til neste post. Løper og løper og løper uten å ha alt for mye kontroll ... Vi skal krysse en snuplass i enden av en veg 350 meter før posten. Er vi ikke snårt der? Står plutselig på toppen av en skrent med en post uner meg. Hmmm hvor er vegen? Den koden ser kjent ut - 110, det er jo min post. Stempler og prøver å henge meg på køen. Blir imidlertid fraløpt og får følge med noen løpere som kommer bakfra. Der er neste post og så der det nok et halvlangt strekk over ei stor myr. Klarer ikke å hode samme tempo som de andre, mister kontrollen og fortsetter i samme retning. Kommer til en post ved en stein, men den er ikke min. Kartet er fylt med steiner og det er umulig å lese seg inn. Jeg fortsetter i samme retning og krysser ei grøft. Kan jeg være der? Da skal det komme ei myr hvis jeg fortsetter litt til. Puh! der kommer det ei myr, og der er kollen med min post. Puster lettet ut. Durer videre. Har fått nye krefter av at det ikke ble noen skikkelig postbom på den forrige. De neste posten går greit. På ett av strekkene slår jeg ikke mindre enn 1078 av de andre som løper tredje etappe.
Passerer veskepost og meldeposten på det lille jordet. Klarer fortsatt å holde et brukbart tempo. Køen splittes litt opp og fortsetter alene rett frem. Kommer snart posten min? Der henger det en liten post, men kan det være min? JA. Klarer å orientere litt mer selvstendig enn tidligere. Springer over høyde, krysser myra og opp på neste høyde. Der er posten 129! Faen en for lavt! Andre løpere vimer rundt og jeg blir med en ett par som har litt mer fart enn de andre. Kommer raskt til posten Faen 131, det er en for høyt. Kan jeg ha kommer for kort. Vender om og følger gruppen min og etter kort tid er vi på var post, den etterlengtede 130. Mister helt styring ut til neste post. Føles som jeg springer i en halvsirkel, men kommer også til den posten uten alt for mye plunder. Er nå sammen med andrelaget til Asker, men er skikkelig sliten. Klarer ikke helt å holde samme tempo og taper litt hele tiden. Går rett i de de neste postene. Ny vesæeskepost Den var etterlengtet. Passerer ut av det detaljerte området og orineteringen blir mer banal, men myra er tyngre enn noen gang tidligere. Får fast grunn under beia og springer meg inn på furomoen igjen. Får opp bra fart og klarer å holde minst like bra tempo som de fleste andre. Springer rett i postene og er plutselig på publikumsposten. Det siste lille sløyfa går unna i et jafs og passerer 5 andre lag. Gir alt i innspurten. Her gjelder det å gi Sverre best mulig heng videre inn i den lyse sommer natta. Ser sifferet 335 over meg da jeg lløper gjennom målet. Skjønner at jeg har tapt litt plasser, men er likevel bra fornøyd med gjennomføringen. Spurter iveg frem til kartet og leverer det til Sverre. Det blir en tyst veskling. Men i det jeg levere fra meg kartet tenker jeg: Nå er fremtiden i dine hender.
-Frode-
4.etappe - Sverre Haug Lindseth:
Selv om jeg egentlig er ett år forliten har jeg i år fått prøve meg i de to strørste stafettene som det er mulig å løpe i gor en o-løper; Både Tio og Jukola. Da jeg løp Tio føltes det veldig stort med ”hele” 400 lag ute i skogen samtidig. Når jeg derimot nå skulle løpe Jukola visste jeg at det kom til å bli større, med over 3 ganger så mange lag, men jeg kunne på langt nbær forestille meg hvor stort det var før jeg kom dit.
Etter en reise med lite søvn, men mye mat og moro kom vi til samlingsplass. Noe av det første som ksjedde der var at det kom en tornado som tok med seg både klubb og millitærtelt 30-40 meter opp i lufta. Et landet i innløpet. Spennende, men også skrmmende. Før Venela-kavlen startet tok jeg og Espen en rolig gå-tur på treningskart rett nord for terrenget. Vi ville nemlig være litt forberedt på hva slags terreng som virkelig møtte oss. Terrenget var virkelig helt ubeskrivelig flott! Helt flatt med noen småkoller som var fine å navigere etter. Bakken var dekket av den fineste mose så her gikk det virkelig ann åm løpe fort!
Dagen gikk og natten kom. Jeg sov et par timer før jeg dro ut i trenings trerrenget for å varme opp. Kroppen var i starten litt slapp, jeg er jo ikke vant til å løpe om natta, men med tanken på at jeg snart skulle ut å løpe og gjøre en innsats for laget gjorde at jeg fløte meg mye sprekere med en gang. Gikk inn i vekslingsfeltet og ventet på Konst. Hadde fått høre at vi lå ganske bra med og jeg kjente det krible skikkelig i magen da jeg så Konst på runding.
Da jeg fikk kartet ble jeg lettet. Etter å ha studert løypa i grove trekk mot satrpost for å finne ut hgva jeg hadde i vente så jeg at jeg skulle løpe i denj fine delen av kartet hele løpa. Løp ikke så fort helt i starten men merket fort at jeg kunne skru opp temroet uten å mioste de viktigste kontollpunktene på veien. Gikk rett i de tre første og tok igjen en klynge på ca ti mann. På vei til 4 derimot løp jeg ut av denne klynga. De dro etter min mening altfor langt til venstre. Løp selv resten av strekket, men kom til fen annen post enn den jeg skulle ha, rundt 100 meter unna min egen. Jeg så imidlertid dette raskt og løp det jeg kunne boret til min post. På vei tilbake møtte jeg klynga, som hadde hatt en annen gaflingspost enn meg da de løp ut av posten. Jeg tok igjen denne på det neste kortstrekket, men bare to poster etterpå gikk jeg i feil gafling, og tapte rundt et minutt. Videre når jeg nesten hadde tatt igjen klynga på posten før væskepost ”fel-gaflade” jeg igjen og tapte nok et halv minutt. Deretter skjerpet jeg meg skikkleig. Nå hadde jeg hengt meg i to feil gaflinger. Ikke bra. Posten etter væske, var den eneste som lå i den beryktdede myra, men den var lett. Etter denne hadde vi en post i en litt knudrtete kolle i myra. Denne hadde nok gått bra hvis jeg ikkek hadde fått et blad i øyet som gjorde at jeg mista den ene linsen. Etter dette tok det rundt ett minutt før jeg kunne se noe som helst med venstreøyet mitt igjen og jeg leste litt feil inn i posten, men uten noen stor bom. Etter dette hadde jeg bare løpestrekk i det fine terrenget igjen. Nå skulle jeg egentlig bruke alt jeg hadde av krefte på å ta flest mulig plasser in mot mål, men jeg fikk vondt i magen. Det var ikke så akutt at jeg trengte å dra ned buksa, men jeg klarte ikke å henge på Carl da han tok meg igjen. Hadde nok ikke klart det uansett da, men man kan jo håpe.
Da jeg kom inn og ga kartet til Espen var jeg veldig sliten, men jeg visste at jeg ikke hadde tapt noen plasser og at jeg til tross for 3-4 minutters bom hadde løpt en brukbar Jukola etappe. Gleder meg til neste år!
-Sverre-
5.etappe - Espen Weltzien:
En par uke før Jukola fikk 16 åringene forespørsel om og løpe, ettersom det var bare Sverre som ville fikk jeg også løpe. Etter en del trening for og finne formen den siste uka før var det klart for den lange bussturen mot Stockholm. Den gikk overraskende fort og mot kvelden var vi på båten mot Finland. Med litt søvnproblemer og mye soving i bussen var vi fremme på verdens største orienteringsstafett, så fort vi hadde kommet sveivet en virvelvind over samlingsplass og blåste telt, liggeunderlag og klær flere meter opp fra bakken.
Etter og ha jogget/gått deler av treningsløypa med Sverre og sett på terrenget gikk jeg bort til damestarten for å heie på Ingunn. Jeg fikk aldri heiet på henne, og det var ikke så rart når hun bare kom 100m før hun måtte ta turen til Røde Kors med skulderen ut av ledd. Men de finske legene med litt språkvansker fikk skulderen på plass Ganske fort.
Litt over to timer til start ble jeg vekket, spiste litt, så hvordan det lå med laget og begynte og varme opp når Sverre løp ut. Noen gode råd fra Sverre og jeg løp ut i det fantastiske terrenget.
Tok det litt rolig i starten og gikk rett i postene, og passerte løpere hele tiden. Passerte 2,6km på 11.35 og satte opp farten mot neste post som skulle ligge i et søkk. Jeg fant søkket og skulle akkurat stemple på posten da jeg så at koden var feil. Trodde jeg var på feil side av kollen og løp opp mot kollen. er så jeg hogstfeltet og konstaterte at jeg var riktig, tokk retningen og gikk rett i posten bare 100m lenger nede i søkket nesten et min etterpå.
Satte opp farten og gikk rett i de to neste postene. Men mot 7 post gjennom et lite grønfelt gjorde jeg en pararell feil og tapte litt over et min. Jeg skjerpet meg og orienterte bra de neste strekkene og ut i myra, merket at jeg hadde lang gafling i myra men løp fort inn de jeg så før myra. Den lille runden i myra var over og jeg ble overrasket over jeg ikke var noe sliten og skrudde opp farten. Men det resulterte i en bom på 3 og et halvt min. Roet litt ned og orienterte sikkert inn mot mål med over fem min bom. Men sendte Nicholas ut 15 plasser lenger fremme enn det jeg gikk ut som.
-Espen-
6.etappe - Nicholas Morgan:
Siden Ingunn var så uheldig å skade seg i damme starten ble det plutselig en etappe ledig på andrelaget. Den valgte jeg å løpe for treningens del.
Jeg ble sendt ut på plass 292. Jeg så raskt på løypa på vei til startpost og ble noe overrasket av hvor traseen gikk siden den var ganske annerledes fra den 3 km lengre løypa jeg hadde løpt tidligere på natten. Vi kom ganske fort inn i de tunge og vanskelige delene av løpa. Orienteringa gikk stort sett greit selv om farten ikke var den helt store siden jeg allerede hadde løpt en etappe. Jeg moret meg med å se noen løpere løpe forbi meg på nesten hvert eneste strekk for så å bomme på posten slik at jeg kunne passere dem igjen. Jeg fikk noen glimt av de beste lagene på siste etappe mens jeg løp siden de stort sett hadde samme løype.
Noen små svinger ble det, men ikke noe grovt. Jeg følte jeg holdt ganske god fart og passerte en god del lag helt til vi kom til de siste 2 kilometerene som var i det lettløpte terrenget. Nå blir det litt mer fart tenkte jeg å prøvde å legge inn et gir ekstra. Da sa imidlertid føttene mine takk for seg og jeg ble nøtt til å se 3-4 av de lagene jeg nettopp hadde passert løpe forbi inn mot mål. Jeg kom meg til slutt i mål og fikk sendt Thomas Nipen ut på siste etappe på plass 273.
-Nicholas-
(04.07.2004)
|
Kommentarliste
| Emne: |
Forfatter: |
|
|
anders tiltnes
|
23.06.2004 16:24
|
|
|
Hvor mye TIDSTAP (bom+dårlige veivalg) hadde dere på hver etappe i minutter?? Ikke overdriv nå:-)
jeg hadde 2 min!
(alle svarer, så får vi se hvor mye vi hadde på jukola i år. Skriv gjerne hvor mye dere hadde på TIO også, Der hadde jeg: 4 min)
Får vi samlet inn dette er det fin måte å finne ut hvor gode(dårlige?) vi er...
|
|
|
Morten Christophersen
|
24.06.2004 00:05
|
|
|
Hvor gode dere er ser dere vel på resultatlisten. Om dere bommer mer gjør det dere ikke noe bedre (heller dårligere). Altså dere er 65.best i Jukola og 40.best på TIOmila (TIO med meg på laget;-)
Men dere kan kanskje finne ut om det er på løping eller orientering dere taper mest. Når dere først er i gang kan dere jo også finne ut hvem som taper mest, briter eller nordmenn, og hva de forskjellige taper mest på, orientering eller løping. Noe sier meg at noen har lite å gjøre om dagen?
|
|
|
anders tiltnes
|
24.06.2004 01:28
|
|
|
yess!! kom med analysene... dette er bra!!
men morten: du svarte ike hvor mye bom du hadde på tio!!
|
|
|
Morten Christophersen
|
24.06.2004 09:44
|
|
|
I løpet av Jukola var det tre steder jeg tapte plasser i køen, og på Jukola betyr det tidstap. Tapte nok maks 5 min i løpet av den 13,6 km lange 2.etappen på orientering og 5 min på løpig (delvis fordi jeg ikke var offensiv nok, men mest fordi jeg hadde vondt i brystet pga brist i et par ribbein).
På TIOmila kan jeg nok ikke skrape sammen et minutt en gang. Kanskje 45 sek hvis jeg skal være kresen. Det jeg tapte til de beste, BSK og NTNUI var fordi jeg ikke hadde bra nok følge. Det gikk rett og slett ikke fortere der jeg gikk ut, og jeg måtte bidra til å holde det tempoet. Men jeg hadde helt klart hat løpskapasitet til å følge feks Christian Bøen som løp 3 min fortere enn meg.
|
|
|
anders tiltnes
|
24.06.2004 15:27
|
|
|
Birgit løp opp 700 lag ja!!
mortens 160 og min 130 lag blir litt stusslig i forhold!!
|
|
|
jens sagberg
|
27.06.2004 16:53
|
|
|
jukola 6 min postbom. og et uttall antall minutter i tusle-køen fra 14-20 post :(
noen som løp opp flere plasser enn meg på o-festivalen???? (kun 1.laget til herrene som gjelder her...)
|
|
|
Morten Christophersen
|
29.06.2004 16:02
|
|
|
Hvor mange plasser løp du opp Torbjørn? Jeg hadde jo den ideelle etappen for å løpe opp plasser (igjen!), men dreit meg ut. Men det er vel ikke så mange flere enn Torbjørn som løp opp flere plasser en mag (1 plass:-)?
|
|
|
